En WWII-film laget under WWII er, om ikke uhørt, så iallfall sjelden vare. Dette er vel nærmest prototypen på ubåtfilmer. Undervannsscenene er få, og med opplagte modeller, men så er det heller ikke filmens ryggrad. Et knippe relativt ukjente (med unntak av John Mills) britiske skuespillere, og samspillet mellom dem på ubåten, er hva som gir filmen sjarm; her er kjemi til tusen. En flott blanding av drama og komedie, og et oppdrag som etterhvert blir svært nervepirrende, gjør We Dive at Dawn til en aldri så liten perle. At man tidvis sitter med en følelse av Powell & Pressburger krysset med Billy Wilder er heller ingen ulempe. 7/10
Stikkordarkiv: action
Season of the Witch (2011)
Jeg skal prøve en ny vri – jeg blir litt lei av å skrive det som føles som de samme anmeldelsene om og om igjen – så jeg tenkte jeg kunne skrive om Season of the Witch i haiku-form. Den lar seg ganske fint oppsummere med 17 stavelser, så here goes:
Zombiemunker, kult!
Nic Cage på autopilot.
Helt grei tidtrøyte.
5/10
The Mechanic (2011)
Jeg prøver å unngå floskler mest mulig, men det er vrient å skulle beskrive The Mechanic uten å bruke uttrykket «tour de force». Dette er heftige greier, og det aller meste stemmer! Utsøkt valg av skuespillere (Jason Statham, ikke minst!); et plot som henger på greip, er originalt, og utvikles akkurat nok og i helt riktig tempo; vanvittig heftige actionsekvenser, med et like heftig soundtrack – her har du formelen for gull. Det er laget en del filmer om leiemordere allerede, så det er deilig å se noen klare å lage noe friskt. 8/10
Battle: Los Angeles (2011)
Det er fristende å låne et anmelderuttrykk fra Greil Marcus, og spørre «What is this shit?» I hui og hast blir vi presentert for en tropp med U.S. Marines, før Jorda invaderes av romvesener fra … uh … rommet, hvor filmskaperne så forventer at vi skal bry oss om dem mens de kjemper mot horder av aliens. For å forsterke empatien, evt skjule fraværet av den, pumpes det på med heroisk musikk på soundtracket sånn at vi skal forstå hvilke store helter vi har med å gjøre. Filmen er så forutsigbar at du kan se plotelementer komme på mils avstand, og under kampscenene strakte jeg meg etter Xbox-kontrolleren og lurte på om det var min tur å spille snart. Battle: Los Angeles får Indepedence Day til å framstå som en klassiker av episke dimensjoner i forhold. Skal jeg fremheve noe positivt så er det at slutten ikke var så fjompete som jeg hadde fryktet. Men som film var dette mest bare tull; kan hende den hadde fungert bedre som dataspill. Kan hende. 3/10
I Am Number Four (2011)
I overfloden av superheltfilmer som strømmer ut av Hollywood om dagen gjør ikke I Am Number Four nevneverdig mye for å skille seg ut. Den føles som en krysning mellom Superman og Harry Potter, ispedd inspirasjon fra et dusin andre filmer (Spider-Man, Jason Bourne, Transformers), og lett krydret med den sedvanlige dosen tenåringsangst. Særlig smart kan den ikke sies å være, men så kan den ikke anklages for å «prøve, men feile» på det området heller. Filmen er forsåvidt underholdende nok, og helt grei tidtrøyte, men den føles egentlig som lite annet enn simpel, blankpolert, overfladisk underholdning for «kidsa» – helst ungdommer som har sett lite annet enn Harry Potter og Twilight i forkant. Ikke direkte skuffende, men temmelig utilfredsstillende. 5/10
Unstoppable (2010)
Et 800 meter langt godstog er «på rømmen» i 120 kilometer i timen, lastet med giftige og eksplosive kjemikalier. Denzel Washington og Chris Pine skal prøve å stoppe det før det når stobyen. Det er forfriskende at det lages filmer hvor katastrofen skyldes Ethan Suplee og ikke – nok en gang – terrorister, dét skal Unstoppable ha. Og selv om vi ikke helt unslipper en smule sentimentalitet over vi-kan-dø-i-prosessen-scenariet, så er ikke filmen nedlesset i det (vi slipper kleine far/datter-samtaler ala Armageddon) – faktisk sier Washington på et punkt: «Don’t get sentimental on me, it makes me feel like I’m gonna die!» Og slik er filmen for det meste; kalde fakta på bordet, og lite føleri. Jeg likte den godt, og syns den var verdt 95 minutter av min tid, men jeg tror ikke dette er en framtidig klassiker som fordrer mange gjensyn. Men verdt en titt, dét er den definitivt. 6/10
The Tourist (2010)
Har du halvannen time du vil slå ihjel, og er fysen på noe lett underholdning? Da syns jeg du skal bruke pengene på et «Donald Pocket». Stol på meg, du vil ha mer igjen for pengene. For The Tourist er omtrent like original som en av historiene hvor Magica fra Tryll prøver å stjele lykketiøringen til Onkel Skrue.
Dette er Salt (jepp, enda en Angelina Jolie-film fra 2010!) kryssa med Knight & Day (uten humoren!), med litt utvanna Jason Bourne som smakstilsetning. Dette har vi sett før! At gutter som Christopher McQuarrie (The Usual Suspects) og Florian Henckel von Donnersmarck (Das Leben der Anderen) står bak denne forutsigbare lapskausen gjør jo bare at man i større grad mister trua på Hollywood! Men klart; hvis du digger Johnny Depp på autopilot, eller Angelina Jolie på … uh … slik hun alltid er, så hiv deg til. Men kom ikke og si at jeg ikke advarte deg. 3/10
(Sett heller på Salt eller Knight & Day.)
Red Hill (2010)
Machete møter High Plains Drifter i denne australske samtidswesternen, hvor en aboriginer som har rømt fra fengsel kommer tilbake for å ta hevn på byen Red Hill. Filmen bygger seg fint opp fra starten, og tar seg tid til å etablere karakterene og samfunnet. Den somler og fomler littegran i midtpartiet, og blir kanskje tidvis litt formulaisk (den finner ikke opp kruttet, for å si det sånn), men den henter seg inn igjen mot slutten. 7/10
Star Trek – en innføring for nybegynnere
Illustrasjon: Stian Andreassen
Star Trek – antagelig den største franchisen i underholdningsindustrien. Skapt av Gene Roddenberry, en forhenværende politimann fra San Fransisco, har Star Trek gravert seg inn i kulturhistorien med dype spor. Men hvor skal man starte, hvis man er total nybegynner?
Resident Evil: Afterlife (2010)
Jeg syns PWSA kan gi seg med disse RE-filmene nå. Ener’n hadde noe fresht med seg; deretter har det bare gått nedover. Denne er omtrent like original og unik som et kronestykke. Der treer’n var en mash-up av Mad Max og Day of the Dead, stjeler denne det meste av handlingen fra Dawn of the Dead (remaken) og elementer fra The Matrix og I Am Legend. Ta også med latterlige feil som seksløpere som kan avfyre 20 skudd, og liknende tåpeligheter, så er denne ikke verdt sine 90 minutter (og den er bare så lang fordi de fleste kampscenene er i slow-motion). Når slutten også legger opp til enda en oppfølger er det bare å gråte. 2/10