Jeg skal prøve en ny vri – jeg blir litt lei av å skrive det som føles som de samme anmeldelsene om og om igjen – så jeg tenkte jeg kunne skrive om Season of the Witch i haiku-form. Den lar seg ganske fint oppsummere med 17 stavelser, så here goes:
Zombiemunker, kult!
Nic Cage på autopilot.
Helt grei tidtrøyte.
5/10
I overfloden av superheltfilmer som strømmer ut av Hollywood om dagen gjør ikke I Am Number Four nevneverdig mye for å skille seg ut. Den føles som en krysning mellom Superman og Harry Potter, ispedd inspirasjon fra et dusin andre filmer (Spider-Man, Jason Bourne, Transformers), og lett krydret med den sedvanlige dosen tenåringsangst. Særlig smart kan den ikke sies å være, men så kan den ikke anklages for å «prøve, men feile» på det området heller. Filmen er forsåvidt underholdende nok, og helt grei tidtrøyte, men den føles egentlig som lite annet enn simpel, blankpolert, overfladisk underholdning for «kidsa» – helst ungdommer som har sett lite annet enn Harry Potter og Twilight i forkant. Ikke direkte skuffende, men temmelig utilfredsstillende. 5/10
Mike Smith, en ensom enkemann på 50+, bestemmer seg en dag for å bestille seg en kvinnelig robot; en Daffodil. Hun ankommer, Mike døper henne Patience, og hun tar snart over alt av husarbeid, i tillegg til å tilfredsstille Mike på alle måter. Idéen i His Robot Girlfriend er god, men historien føles tynn og enkel. Allison har et rammeverk han aldri bygger ut. Her er ingen «Tre Lover»; ingen eksistensielle spørsmål om mennesker vs roboter; ingen problematisering av «Hvis den ser ut som et menneske, snakker som et menneske, går som et menneske», osv. Bortsett fra noen små problemer – som raskt lar seg løse og forklare – er det heller ikke mye motstand og spore i boken. Jeg skal ikke fornekte at den tidvis er underholdende, men det er synd at Allison ikke har turt å gjøre mer ut av den. Nå leses den mest som en middelaldrende manns våte drøm; en sexy robotkvinne som holder huset plettfritt og fortsatt har energi til å ha sex når som helst. 5/10
(Hvis du har lyst til å lese den selv finnes den til gratis nedlasting, under en CC-lisens, på ManyBooks.net)
Man kan jo bli fristet til å tro at dette skal være en dyp film, med Josh Brolin og John Malkovich på rollelisten, men har man sett traileren vet man antagelig bedre. Og har man sett traileren så har man egentlig sett det beste scenene fra filmen; hestmonterte gatlings, «Hey, Hex, what happened to your face?» «Cut myself shaving,» *BANG!* «what happened to yours?», osv. Moro som fy, men ganske simpel, og ingen stor klassiker, dette. 5/10
Dette var skralle saker. Ukjente skuespillere som agerer karakterer man bryr seg lite om. Det som gjorde filmen verdt å se var Ray Harryhausen-effektene, som egentlig ikke skulle være der i utgangspunktet; i et forsøk på å løse verdens matproblemer har Capt. Nemo utviklet megadyr (dette er ikke med i romanen i det hele tatt), og resultatet er svære krabber, bier og kalkuner som karakterene møter underveis. Nei, Richard Fleischers 20000 Leagues Under the Sea (1954) står fortsatt trygt som den beste Jules Verne-adapsjonen til dato. 5/10
Siden jeg hadde sett 1-ern med min lillesøster i fjor sommer, tenkte jeg jeg like godt kunne se denne da den gikk på TV2. Disse filmene er ikke særlig intelligente; men de er fordømt underholdende. Legg hjernen i kjøleskapet med ølen, og bare la deg rive med. Dette er Indiana Jones kryssa med Robert Langdon. Som oppfølger går den i en klassisk felle; vi kjører på med nøyaktig samme oppskrift som den første, vi bare endrer skurken og skatten det letes etter. Til og med slutten var vel nærmest blåkopi av 1-ern. Artig til tusen, dum som faen! 😀 5/10
Denne var litt som Good Night, and Good Luck. Et politisk høydrama koblet med TV-mediet, hvor utfallet er leve-eller-dø for de involverte. Og som med Good Night, and Good Luck synes jeg aldri at hovedpersonenes enorme risiko berørte meg i særlig grad. Tidvis har filmen god flyt, og jeg er interessert, men i andre partier er den langtrukken og rett ut kjedelig. Det som trekker opp enormt er Frank Langella; kort og godt en glitrende Nixon, og at han ikke fikk Oscar er jo nesten latterlig (uten at jeg har sett Milk ennå). Uten Langella tror jeg denne hadde vært unwatchable. 5/10