Contagion (2011)

Steven Soderbergh er en kirurg. Usentimental og klinisk fri for «daukjøtt» forteller Contagion historien om et svært hissig influensavirus; de som dør av det, de som blir rammet på annet vis, og de som prøver å demme opp om utbruddet – både medisinsk og politisk. Utbruddet er globalt, og Soderbergh tar oss til alle verdenshjørner. Det er lite dveling ved enkeltskjebner, uansett hvor tragiske eller heroiske; tempoet er kjapt, føleriet minimalt. Som vanlig står Soderbergh selv for kinematografien, og vi får servert visuelt perfekte bilder med glimrende fargepaletter. 7/10

Jane Eyre (2011)

Nye adapsjoner av gamle klassikere går nok aldri av moten. Shakespeare, Austen og Brontë-søstrene er evig unge, og blir stadig filmatisert. Siste skudd på stammen kommer fra unge og ukjente Cary Fukunaga, som har tatt for seg Charlotte Brontës Jane Eyre. Riktig valg av skuespillere er viktig i denne sammenheng; Jane skal være litt «grå mus»; Rochester ganske firskåren, men med underliggende kjekkhet. Her har Fukunaga truffet riktig. Mia Wasikowska har alle kvaliteter Jane skal inneha, og Michael Fassbender er vel like perfekt for Rochester som Colin Firth var for Mr. Darcy i ‘95. Likevel er det unge Amelia Clarkson som imponerte meg mest som unge Jane – hun var tidvis «klump i halsen»-fremkallende i barndomssekvensen. Det som er synd er at nettopp barndommen hastes gjennom, med drøyt ett kvarters skjermtid. Like fullt; Jane Eyre anno 2011 er en god – om dog kort adapsjon (2 timer er ikke nok til å fortelle alt Brontë hadde på hjertet) – og veldig verdt å se om du har sans for klassikerne, eventuelt bare er glad i kostymedrama. 7/10

Filmåret 2011

Vi har kommet til slutten av 2011. I år som i fjor har jeg fått sett en god del av de nye filmene som kom. Og i år som i fjor kjører jeg ganske enkelt en listeoppsummering, hvor jeg deler dem inn i kategorier etter som hvor godt de traff.

Les videre

The Hangover Part II (2011)

Todd Phillips går rett i oppfølger-fella med sin andre installasjon av gutta med blank hukomelse og kraftig fylleangst. Samme gutta, ny lokasjon, hvor de gjentar nøyaktig de samme feilene som i ener’n. Her er det 85 % resirkulering av elementene i den første (helgardering), og de resterende 15 % med «nytt» plotmateriale klapper fullstendig sammen i plattheter og heslighet. Dette er bare lavmål, hvor vi liksom skal bli underholdt av rumpehumor og kjønnsorganer. Jeg var ingen stor fan av The Hangover, men den var iallfall morsom nok til at jeg har sett den to ganger. Part II går rett på søppeldynga, hvor den hører hjemme. 2/10

Kill the Irishman (2011)

Steike {sett inn kraftsalve}, dette var beintøffe saker! En gangsterfilm som tangerer de beste fra Scorsese, med et utvalg glimrende skuespillere, og basert på virkelige hendelser i Cleveland på 70-tallet. Irske Danny Green jobber seg opp fra havnearbeider til full mafioso, noe italienerne misliker sterk. Så de prøver å eliminere ham utallige ganger, men Danny er en usedvanlig hard nøtt. Ray Stevenson er glitrende god, og med støtte fra Vincent D’Onofrio, Christopher Walken, og Val Kilmer, leveres en heftig krimthriller godt over par. 8/10

We Dive at Dawn (1943)

En WWII-film laget under WWII er, om ikke uhørt, så iallfall sjelden vare. Dette er vel nærmest prototypen på ubåtfilmer. Undervannsscenene er få, og med opplagte modeller, men så er det heller ikke filmens ryggrad. Et knippe relativt ukjente (med unntak av John Mills) britiske skuespillere, og samspillet mellom dem på ubåten, er hva som gir filmen sjarm; her er kjemi til tusen. En flott blanding av drama og komedie, og et oppdrag som etterhvert blir svært nervepirrende, gjør We Dive at Dawn til en aldri så liten perle. At man tidvis sitter med en følelse av Powell & Pressburger krysset med Billy Wilder er heller ingen ulempe. 7/10

The Lincoln Lawyer (2011)

Matthew McConaughey har aldri vært noen favoritt her på bruket; han har alltid vært litt for glatt og pusete. Et vell av platte romantiske komedier på CV-en trekker ikke opp. Men i The Lincoln Lawyer er han faktisk så beintøff, så street-cool, at respekten stiger mange hakk. Filmen har et kledelig og gledelig preg av neo-noir, og handlingen er akkurat uforutsigbar nok til at man sitter spent og følger med til sluttekstene ruller. Dette er, om ikke en glitrende perle, så definitivt et riktig steg for McConaughey – nå kan jeg begynne å følge med på mannens karriere igjen. 7/10

Season of the Witch (2011)

Jeg skal prøve en ny vri – jeg blir litt lei av å skrive det som føles som de samme anmeldelsene om og om igjen – så jeg tenkte jeg kunne skrive om Season of the Witch i haiku-form. Den lar seg ganske fint oppsummere med 17 stavelser, så here goes:

Zombiemunker, kult!
Nic Cage på autopilot.
Helt grei tidtrøyte.

5/10

Alien Trespass (2009)

De lager ikke scifi-filmer lengre slik de gjorde på 50-tallet; de hadde en særegen stil som er vrien å emulere utenfor æraen. Skjønt noen prøver. Alien Trespass er et slikt forsøk, og den lykkes langt på vei. Larry Blamire gjorde noe liknende i 2001, med The Lost Skeleton of Cadavra – men der Cadavra var en hysterisk (og hysterisk morsom) over-the-top sjangerparodi, legger Alien Trespass seg på en langt mer autentisk linje. Opplagt inspirert av The Day the Earth Stood Still (1951), The War of the Worlds (1953) og, ikke minst, The Blob (1958) (som er direkte referert i en kino-scene) er dette et forsøk på å lage en ekte 50-talls scifi, hvor stilen emuleres uten å parodieres. Litt ala Tarantinos endeløse sjangerhyllester, er dette regissør R.W. Goodwins (som regisserte flere episoder av «X-Files») sin hyllest til en sjanger han opplagt vokste opp med, og på. Som sjangerhyllest er dette bra saker, men som alle ærafilmer som er laget utenfor sin æra, føles den nettopp litt «utenfor». Men er man (som meg) glad i 50-talls scifi er dette topp underholdning. Ære være Goodwin for et solid forsøk! 6/10

Tucker & Dale vs Evil (2010)

Gode sjangerparodier er sjeldne og, kan jeg tenke meg, vriene å lage. De skal gjøres med en helt riktig mengde ironi, uten å tippe over i det flåsete; de skal vise respekt og til og med kjærlighet for sjangeren de parodierer, og få oss til å le, uten å hugge kildematerialet i fillebiter (no pun intended). De skal gjerne fungere alene, like mye som en introduksjon til sjangeren som en parodi av den. Tenk Galaxy Quest, Shaun of the Dead og Blazing Saddles. Dette klarer Tucker & Dale vs Evil briljant. Her får vi grøsserfilmen, med hytta i skogen og ungdomsgjengen på campingtur, servert med ærbødighet, fynd og humor så tårene spruter og lattermusklene får gangsperre. Du drar ikke på hyttetur med det første etter denne. 8/10