Contagion (2011)

Steven Soderbergh er en kirurg. Usentimental og klinisk fri for «daukjøtt» forteller Contagion historien om et svært hissig influensavirus; de som dør av det, de som blir rammet på annet vis, og de som prøver å demme opp om utbruddet – både medisinsk og politisk. Utbruddet er globalt, og Soderbergh tar oss til alle verdenshjørner. Det er lite dveling ved enkeltskjebner, uansett hvor tragiske eller heroiske; tempoet er kjapt, føleriet minimalt. Som vanlig står Soderbergh selv for kinematografien, og vi får servert visuelt perfekte bilder med glimrende fargepaletter. 7/10

Jane Eyre (2011)

Nye adapsjoner av gamle klassikere går nok aldri av moten. Shakespeare, Austen og Brontë-søstrene er evig unge, og blir stadig filmatisert. Siste skudd på stammen kommer fra unge og ukjente Cary Fukunaga, som har tatt for seg Charlotte Brontës Jane Eyre. Riktig valg av skuespillere er viktig i denne sammenheng; Jane skal være litt «grå mus»; Rochester ganske firskåren, men med underliggende kjekkhet. Her har Fukunaga truffet riktig. Mia Wasikowska har alle kvaliteter Jane skal inneha, og Michael Fassbender er vel like perfekt for Rochester som Colin Firth var for Mr. Darcy i ‘95. Likevel er det unge Amelia Clarkson som imponerte meg mest som unge Jane – hun var tidvis «klump i halsen»-fremkallende i barndomssekvensen. Det som er synd er at nettopp barndommen hastes gjennom, med drøyt ett kvarters skjermtid. Like fullt; Jane Eyre anno 2011 er en god – om dog kort adapsjon (2 timer er ikke nok til å fortelle alt Brontë hadde på hjertet) – og veldig verdt å se om du har sans for klassikerne, eventuelt bare er glad i kostymedrama. 7/10

We Dive at Dawn (1943)

En WWII-film laget under WWII er, om ikke uhørt, så iallfall sjelden vare. Dette er vel nærmest prototypen på ubåtfilmer. Undervannsscenene er få, og med opplagte modeller, men så er det heller ikke filmens ryggrad. Et knippe relativt ukjente (med unntak av John Mills) britiske skuespillere, og samspillet mellom dem på ubåten, er hva som gir filmen sjarm; her er kjemi til tusen. En flott blanding av drama og komedie, og et oppdrag som etterhvert blir svært nervepirrende, gjør We Dive at Dawn til en aldri så liten perle. At man tidvis sitter med en følelse av Powell & Pressburger krysset med Billy Wilder er heller ingen ulempe. 7/10

The Lincoln Lawyer (2011)

Matthew McConaughey har aldri vært noen favoritt her på bruket; han har alltid vært litt for glatt og pusete. Et vell av platte romantiske komedier på CV-en trekker ikke opp. Men i The Lincoln Lawyer er han faktisk så beintøff, så street-cool, at respekten stiger mange hakk. Filmen har et kledelig og gledelig preg av neo-noir, og handlingen er akkurat uforutsigbar nok til at man sitter spent og følger med til sluttekstene ruller. Dette er, om ikke en glitrende perle, så definitivt et riktig steg for McConaughey – nå kan jeg begynne å følge med på mannens karriere igjen. 7/10

Unknown (2011)

Jeg har veldig sansen for Liam Neeson, han gjør generelt gode roller. Og etter den intense og knallsterke Taken (2008) var det lett å la seg friste til å se Unknown. Filmen går hardt ut fra starten, og spenningen bygger seg solid opp underveis. Her er mange sterke roller, fra Neeson selv, til January Jones, Bruno Ganz, og alltid nydelige Diane Kruger. Historien er langt fra forutsigbar, og overrasket meg stadig med nye vendinger. Det som til syvende og sist hindrer Unknown fra å nå den store høyden, er at «løsningen» på mysteriet blir litt antiklimaks. Jeg forventer kanskje mye, og bruker muligens uttrykket «dette har vi sett før» en smule ofte – men følelsen er umiskjennelig. Dette har vi sett før. Og det er ikke mange årene siden. Men dog, Unknown byr på mye bra, og er vel verdt et par timer. 6/10

The Sunset Limited (2011)

Hvis du liker tette kammerdrama med få sceneskikkelser, som 12 Angry Men (1957) og Tape (2001), er The Sunset Limited gull! Cormac McCarthy har skrevet filmmanus basert på sitt eget skuespill, og Tommy Lee Jones står for regien i tillegg til å gestalte den ene av to roller; White. Samuel L. Jackson spiller Black. Handlingen utspiller seg på kjøkkenet til Black, i en av New Yorks dårligste strøk, kort tid etter at Black har forhindret White i å begå selvmord ved å kaste seg foran pendlertoget Sunset Limited. Black er ex-fengselsfugl/predikant som vil overbevise White om at han fortsatt har noe å leve for. White er en høyt utdannet professor som ikke enkelt lar seg overbevise. Det hele er glimrende utspilt, klinisk fritt for filmatisk fiksfakseri, hvor kamera lar skuespillerne gjøre jobben. Og for en jobb de gjør! Kort oppsummert: Dette er stramt! 8/10

The King’s Speech (2010)

Jeg så denne før Oscar-utdelingen, men før jeg rekker å skrive om den har den selvsagt gjort alle spådommer overflødig og dratt i land de gjeveste statuettene: Beste film, Beste regi, Beste mannlige skuespiller og Beste originale manus. Nå har jeg sett alle så nær som to av de som ble nominert til Beste film, og selv om jeg syns det var trangt i teten kan jeg ikke si at The King’s Speech fikk den ufortjent. Det er en særdeles god film; ikke minst Colin Firth gestalter rollen sin svært solid, med flere fasetter – og kan plassere en svært fortjent Oscar på peishylla. Han er både svak og sterk, varm og kald, mild og sint, langt nede og – tidvis – høyt oppe i rollen som den motvillige kongen George VI. Masse kudos går også til Geoffrey Rush for en superb rolletolkning (kan den mannen gjøre en dårlig figur?). Sågar Helen Bonham Carter, som ikke alltid er min favoritt, gjør en jordnær og varm rolle i denne. The King’s Speech er en film som tåler flere gjensyn, og denne blir jeg garantert å komme tilbake til flere ganger opp gjennom årene. Sterk 9/10

127 Hours (2010)

Jeg må innrømme at jeg alltid har likt James Franco. Derfor gleder det meg stort at han nå seiler opp som en av de beste skuespillerne i Hollywood om dagen. Mannen er både versatil og karismatisk. I 127 Hours viser han dette til fulle! Og det er liten tvil om at denne filmen er vel anvendte 90 minutter. Jeg vet at uttrykket «tour de force» begynner å bli slitt, men det er lite annet som dekker opplevelsen av denne filmen. Den veksler mellom lys og trivelig, til mørk og nedtrykt, til rett og slett intens! Med Oscar-verdig klipping og glitrende musikk kan denne fort seile opp som kandidat til årets beste når året skal gjøres opp. Sterk 8/10

Wonder Boys (2000)

Jeg har alltid likt Wonder Boys, helt siden jeg så den for første gang. Det har vært en film jeg henter fram med (u)jevne mellomrom og tar et gjensyn med. Det gleder meg at den holder seg så godt; så mye at den faktisk har vokst til å bli en av mine absolutte favoritter. Enkelte vil nok nå si at det er klart jeg elsker en film med så mye Dylan på soundtracket, og at dette var filmen som bidro til at Dylan dro i land en Oscar (for beste musikk, original sang), men det er ikke bare derfor. Skjønt – klart det hjelper at Dylan figurer sammen med Neil Young og Leonard Cohen (blant andre) på soundtracket.

Dette er en film jeg stadig ser på nytt fordi den er så fordømt godt skrevet. Og like fordømt godt gjennomført av skuespillerne; fra Michael Douglas og Frances McDormand, til Robert Downey Jr. og Tobey Maguire. Og det er så forfriskende å se Douglas i rollen som rufsete, hasjrøykende litteraturprofessor og forfatter som sliter tungt med «den vanskelige andreboken», i motsetning til de vanlige striglet-hvitsnipp-rollene han som oftest gestalter. (Denne filmen burde være obligatorisk pensum på alle forfatterstudium/-skoler rundt omkring i verden!) Handlingen skal jeg ikke gjengi i særlig detalj, annet enn at det er særdeles bra forfattet, med mye lun såvel som sort humor. Den er tidvis ganske absurd, etter hvert som forviklingene hoper seg opp,  men det mister aldri taket på troverdigheten.

Wonder Boys er en fantstisk herlig film, som jeg aldri blir lei av, og som med årene har sikret seg en solid plass på min «10 filmer å ta med på en øde øy»-liste … 10/10

Much Ado About Nothing (1993)

Hath no man’s dagger here a point for me?

Hvis du er Shakespeare-newbie kan denne filmen være en fin inngangsdør, med et utall kjente skuespillere og sine knappe to timer (i motsetning til Branaghs Hamlet som også kunne skryte av et rikt skuespillergalleri, men med 4 timers spilletid). Den er, mer eller mindre, en morsom romantisk komedie, bare med Shakespeares veltalenhet. Branagh, som har noen Shakespeare-adapsjoner på samvittigheten, liker å holde seg nær til teksten, både i dialog og setting – og det gjør han også i denne. Vi er i Messina for 500-600 år siden, og dialogen er uendret fra teksten, men det er lett å henge med. Og historien er morsom, vittig, sjarmerende, og – som seg hør og bør i en Shakespeare-komedie – det ender godt til slutt. I tillegg kan du bade i morsom dialog og dialog-dueller i ye olde english.

I will live in thy heart, die in thy lap, and be buried in thine eyes — and moreover, I will go with thee to thy uncle’s.

Herlig! 8/10