Et 800 meter langt godstog er «på rømmen» i 120 kilometer i timen, lastet med giftige og eksplosive kjemikalier. Denzel Washington og Chris Pine skal prøve å stoppe det før det når stobyen. Det er forfriskende at det lages filmer hvor katastrofen skyldes Ethan Suplee og ikke – nok en gang – terrorister, dét skal Unstoppable ha. Og selv om vi ikke helt unslipper en smule sentimentalitet over vi-kan-dø-i-prosessen-scenariet, så er ikke filmen nedlesset i det (vi slipper kleine far/datter-samtaler ala Armageddon) – faktisk sier Washington på et punkt: «Don’t get sentimental on me, it makes me feel like I’m gonna die!» Og slik er filmen for det meste; kalde fakta på bordet, og lite føleri. Jeg likte den godt, og syns den var verdt 95 minutter av min tid, men jeg tror ikke dette er en framtidig klassiker som fordrer mange gjensyn. Men verdt en titt, dét er den definitivt. 6/10
Stikkordarkiv: drama
The Tourist (2010)
Har du halvannen time du vil slå ihjel, og er fysen på noe lett underholdning? Da syns jeg du skal bruke pengene på et «Donald Pocket». Stol på meg, du vil ha mer igjen for pengene. For The Tourist er omtrent like original som en av historiene hvor Magica fra Tryll prøver å stjele lykketiøringen til Onkel Skrue.
Dette er Salt (jepp, enda en Angelina Jolie-film fra 2010!) kryssa med Knight & Day (uten humoren!), med litt utvanna Jason Bourne som smakstilsetning. Dette har vi sett før! At gutter som Christopher McQuarrie (The Usual Suspects) og Florian Henckel von Donnersmarck (Das Leben der Anderen) står bak denne forutsigbare lapskausen gjør jo bare at man i større grad mister trua på Hollywood! Men klart; hvis du digger Johnny Depp på autopilot, eller Angelina Jolie på … uh … slik hun alltid er, så hiv deg til. Men kom ikke og si at jeg ikke advarte deg. 3/10
(Sett heller på Salt eller Knight & Day.)
Red Hill (2010)
Machete møter High Plains Drifter i denne australske samtidswesternen, hvor en aboriginer som har rømt fra fengsel kommer tilbake for å ta hevn på byen Red Hill. Filmen bygger seg fint opp fra starten, og tar seg tid til å etablere karakterene og samfunnet. Den somler og fomler littegran i midtpartiet, og blir kanskje tidvis litt formulaisk (den finner ikke opp kruttet, for å si det sånn), men den henter seg inn igjen mot slutten. 7/10
Howl (2010)
I saw the best minds of my generation destroyed by
madness, starving hysterical naked
Dette er mer en kunstfilm enn en ren biografifilm. Allen Ginsberg (nydelig tolket av James Franco) prater om livet og kunsten. Vi får se hans mest kjente dikt, «Howl», tolket visuelt i animasjon, kryssklippet med rettsaken hvor diktet ble anklaget for å være obskønt. Det hele er meget flott satt sammen! At Allen Ginsberg er min favorittpoet farger muligens min verdsettelse av filmen, men denne står glatt til 9/10
Robin Hood (2010)
Har det gått inflasjon i å lage opprinnelsesfilmer? Syns vi har sett et vell av dem nå, i etterkant av Wolverine-filmen. Men Scott kan disse epokefilmene, historisk drama, han er god på sånt. Denne mangler ingenting på stemning og tidskoloritt, og når man først skal lage enda en Robin Hood-film er det forfriskende at man går nye veier hva historien angår. Men dette er ingen ny Gladiator, til dét er den altfor lite inspirert og episk. 6/10
Lonesome Jim (2005)
Gudene må vite hvorfor det har tatt meg så lang tid å se denne – Trees Lounge er jo blant favorittene mine. Og dette var Buscemi i fin form, syns han burde innta registolene oftere framover. Merker også at jeg får mer og mer sansen for Casey Affleck. Dette var nydelig depressivt-bittersøtt-trist. 8/10
A Matter of Life and Death (1946)
Da har jeg omsider tatt P&P-møydommen min, og – jø og fyse! – dette var vanvittig bra saker. Så himla bra blanding av Technicolor og monokrom. Så fantastiske karakterer. Så hinsides melodramatisk og likevel aldri klissete og kleint. Jøye meg, sier jeg bare! Er litt i tvil ennå om den fortjener 9/10, har foreløpig landa på en svært sterk 8/10
Greenberg (2010)
Man merker godt at Noah Baumbach er kompis med Wes Anderson. Ben Stillers figur kunne nesten vært Chas Tenenbaum ti år senere. Forfriskende å se Stiller som noe annet enn sint moromann; har var han sint depressivmann, og gjør det bra. 7/10
Glengarry Glen Ross (1992)
Tok et gjensyn med en film jeg husket som god noen år tilbake. Ikke bare er den god, den er knallgod! Dette er nok den beste dialogfilmen som er laget siden 12 Angry Men, og den er ikke langt unna å være like god – og tidvis like intens – som 12AM. Glimrende rolletolkninger fra et ensamble som teller bl.a. Jack Lemon, Al Pacino, Ed Harris, Alan Arkin og Kevin Spacey – for ikke å glemme Alec Baldwin i en Oscar-verdig rolle. Jeg skal ikke la det gå så lenge til neste gang jeg henter deg fram, Glengarry, jeg lover! Sterk 9/10
Centurion (2010)
Min første tanke var: «Dette er ikke noen ny Gladiator». Men i etterkant har jeg tenkt at der Gladiator føles veldig historisk – ja, sågar historisk korrekt, om du vil – så føles Centurion mer som en «swords & sandals»-fantasy. At legionen er romersk, og fiendene picts, som begge er å finne i Europa-historien, er nesten bare staffasje; de kunne like godt hatt helt fiktive navn, og filmen hadde fungert like fint. Filmen har mange likehetstrekk til King Arthur (2004), men der Arthur føltes uepisk og fjollete, syns jeg denne dro det hele i land langt bedre. Jeg tror Centurion er en film som kan vokse litt med gjensyn, og jeg skulle gjerne sett 130 minutters-versjonen – håper den kommer på blurry! 7/10