Jane Eyre (2011)

Nye adapsjoner av gamle klassikere går nok aldri av moten. Shakespeare, Austen og Brontë-søstrene er evig unge, og blir stadig filmatisert. Siste skudd på stammen kommer fra unge og ukjente Cary Fukunaga, som har tatt for seg Charlotte Brontës Jane Eyre. Riktig valg av skuespillere er viktig i denne sammenheng; Jane skal være litt «grå mus»; Rochester ganske firskåren, men med underliggende kjekkhet. Her har Fukunaga truffet riktig. Mia Wasikowska har alle kvaliteter Jane skal inneha, og Michael Fassbender er vel like perfekt for Rochester som Colin Firth var for Mr. Darcy i ‘95. Likevel er det unge Amelia Clarkson som imponerte meg mest som unge Jane – hun var tidvis «klump i halsen»-fremkallende i barndomssekvensen. Det som er synd er at nettopp barndommen hastes gjennom, med drøyt ett kvarters skjermtid. Like fullt; Jane Eyre anno 2011 er en god – om dog kort adapsjon (2 timer er ikke nok til å fortelle alt Brontë hadde på hjertet) – og veldig verdt å se om du har sans for klassikerne, eventuelt bare er glad i kostymedrama. 7/10

Much Ado About Nothing (1993)

Hath no man’s dagger here a point for me?

Hvis du er Shakespeare-newbie kan denne filmen være en fin inngangsdør, med et utall kjente skuespillere og sine knappe to timer (i motsetning til Branaghs Hamlet som også kunne skryte av et rikt skuespillergalleri, men med 4 timers spilletid). Den er, mer eller mindre, en morsom romantisk komedie, bare med Shakespeares veltalenhet. Branagh, som har noen Shakespeare-adapsjoner på samvittigheten, liker å holde seg nær til teksten, både i dialog og setting – og det gjør han også i denne. Vi er i Messina for 500-600 år siden, og dialogen er uendret fra teksten, men det er lett å henge med. Og historien er morsom, vittig, sjarmerende, og – som seg hør og bør i en Shakespeare-komedie – det ender godt til slutt. I tillegg kan du bade i morsom dialog og dialog-dueller i ye olde english.

I will live in thy heart, die in thy lap, and be buried in thine eyes — and moreover, I will go with thee to thy uncle’s.

Herlig! 8/10

A Matter of Life and Death (1946)

Da har jeg omsider tatt P&P-møydommen min, og – jø og fyse! – dette var vanvittig bra saker. Så himla bra blanding av Technicolor og monokrom. Så fantastiske karakterer. Så hinsides melodramatisk og likevel aldri klissete og kleint. Jøye meg, sier jeg bare! Er litt i tvil ennå om den fortjener 9/10, har foreløpig landa på en svært sterk 8/10

(500) Days of Summer (2009)

Fin anti-romkom, jeg likte hovedrollene veldig godt, og den ulineære storylinen var løst på en stilig måte. Alt i alt en veldig fin film, som dessverre ikke oppnår klassikerstatus fordi den hopper bukk over sentrale plotelementer – jeg vil nesten si den har plothull. Vel ser vi historien fra Toms perspektiv, og alt som angår Summer opplever vi fra hans synsvinkel, men jeg syns likevel Summers transformasjon var helt fraværende, og dermed nesten helt uforklart/uforklarlig. Synd, for det hadde løftet den veldig, men dog … 7/10

Up in the Air (2009)

En romkom (for dette er vel en romkom?) som ikke følger den tradisjonelle og utslitte oppskriften, men lar det handle mer om karakterene og det eksterne, enn det introverte romantiske. Filmen følger tilsynelatende den tradisjonelle handlingskurven, og Clooney gjennomgår den obligatoriske transformasjonen, men det som gjør denne filmen god er at det ikke ender lykkelig; jfr han får ikke kvinnen i sitt liv. Livet til Clooney er akkurat det samme etterpå, men han har kanskje våknet litt på reisen. Jeg tror iallfall at han vil ha mer og bedre kontakt med søstrene sine. (<– spoiler! merk teksten for å lese) God film. 8/10