Contagion (2011)

Steven Soderbergh er en kirurg. Usentimental og klinisk fri for «daukjøtt» forteller Contagion historien om et svært hissig influensavirus; de som dør av det, de som blir rammet på annet vis, og de som prøver å demme opp om utbruddet – både medisinsk og politisk. Utbruddet er globalt, og Soderbergh tar oss til alle verdenshjørner. Det er lite dveling ved enkeltskjebner, uansett hvor tragiske eller heroiske; tempoet er kjapt, føleriet minimalt. Som vanlig står Soderbergh selv for kinematografien, og vi får servert visuelt perfekte bilder med glimrende fargepaletter. 7/10

Jane Eyre (2011)

Nye adapsjoner av gamle klassikere går nok aldri av moten. Shakespeare, Austen og Brontë-søstrene er evig unge, og blir stadig filmatisert. Siste skudd på stammen kommer fra unge og ukjente Cary Fukunaga, som har tatt for seg Charlotte Brontës Jane Eyre. Riktig valg av skuespillere er viktig i denne sammenheng; Jane skal være litt «grå mus»; Rochester ganske firskåren, men med underliggende kjekkhet. Her har Fukunaga truffet riktig. Mia Wasikowska har alle kvaliteter Jane skal inneha, og Michael Fassbender er vel like perfekt for Rochester som Colin Firth var for Mr. Darcy i ‘95. Likevel er det unge Amelia Clarkson som imponerte meg mest som unge Jane – hun var tidvis «klump i halsen»-fremkallende i barndomssekvensen. Det som er synd er at nettopp barndommen hastes gjennom, med drøyt ett kvarters skjermtid. Like fullt; Jane Eyre anno 2011 er en god – om dog kort adapsjon (2 timer er ikke nok til å fortelle alt Brontë hadde på hjertet) – og veldig verdt å se om du har sans for klassikerne, eventuelt bare er glad i kostymedrama. 7/10

We Dive at Dawn (1943)

En WWII-film laget under WWII er, om ikke uhørt, så iallfall sjelden vare. Dette er vel nærmest prototypen på ubåtfilmer. Undervannsscenene er få, og med opplagte modeller, men så er det heller ikke filmens ryggrad. Et knippe relativt ukjente (med unntak av John Mills) britiske skuespillere, og samspillet mellom dem på ubåten, er hva som gir filmen sjarm; her er kjemi til tusen. En flott blanding av drama og komedie, og et oppdrag som etterhvert blir svært nervepirrende, gjør We Dive at Dawn til en aldri så liten perle. At man tidvis sitter med en følelse av Powell & Pressburger krysset med Billy Wilder er heller ingen ulempe. 7/10

The Lincoln Lawyer (2011)

Matthew McConaughey har aldri vært noen favoritt her på bruket; han har alltid vært litt for glatt og pusete. Et vell av platte romantiske komedier på CV-en trekker ikke opp. Men i The Lincoln Lawyer er han faktisk så beintøff, så street-cool, at respekten stiger mange hakk. Filmen har et kledelig og gledelig preg av neo-noir, og handlingen er akkurat uforutsigbar nok til at man sitter spent og følger med til sluttekstene ruller. Dette er, om ikke en glitrende perle, så definitivt et riktig steg for McConaughey – nå kan jeg begynne å følge med på mannens karriere igjen. 7/10

«Full Share» av Nathan Lowell

Tredje bok i «Solar Clipper Trader Tales»-serien plukker opp tråden der andreboken avsluttet (disse bøkene er så sammenhengende at vi omtrent snakker én bok over flere volum), og Ishmael fortsetter å stige å gradene. Der jeg i omtalen av forrige bok etterlyste litt mer motgang og konflikt, er det nettopp det man får servert i denne «episoden»; Ish står i fare for å bli satt i land på neste stasjon og havne på bar bakke. Nok en gang vil jeg framheve hvor befriende det kan være å lese om en «hverdagshelt i rommet», som verken skal redde prinsesser, verdener eller dagen. Lowell skriver godt, og dette er flott avvekslende underholdning. 7/10

Due Date (2010)

Hvis du likte Todd Phillips’ forrige forviklingskomedie, The Hangover, vil du helt sikkert like Due Date. Personlig syns jeg sistnevnte var hakket bedre, fordi den ikke var fullt så masete som sin forgjenger. Robert Downey Jr. og Zach Galifianakis har flott kjemi, evt anti-kjemi, og gnissingene dem imellom skaper mange morsomme situasjoner. Et par ganger i løpet av filmen holdt jeg faktisk på å rulle av sofaen i latter. Dette var moro. 7/10

«Half Share» av Nathan Lowell

Andre bok i «Solar Clipper Trader Tales»-serien fortsetter der den første boken sluttet, uten noen ellipse. Ishmael avanserer til half share, og flytter fra byssa til miljøsenteret på Lois McKendrick. Sammen med kompisen Pip har han startet et lite privat handelsimperium, som gjør det stort på «loppemarkedene» på romstasjonene de frekventerer. Ellers går det bare godt med Ish. Litt for godt, noen ganger – jeg merka det i første bok også; har er ikke mye konflikt og motgang å spore. Problemene Ish møter på er relativt små, og de ender alltid med at han gjør det bedre enn han i utgangspunktet hadde tenkt; det går aldri galt for ham. Så jeg kunne nok ønske meg litt mer konflikt og motgang, men ellers er dette flott underholdning. Nå håper jeg det ikke går for lenge før bok 3 er tilgjengelig i Kindle-format. 7/10

«Quarter Share» av Nathan Lowell

Dette er første bok i «Solar Clipper Trader Tales»-serien, hvor helten, den unge Ishmael Horatio Wang, er en helt vanlig gutt-snart-mann som plutselig (i første kapittel) blir foreldreløs og pengelens. Når moren brått faller fra i en ulykke, tvinger firmaplaneten han bor på ham til å forlate da det ikke finnes jobb for ham der. Ish tar hyre på klipperen Lois McKendrick, et frakteskip hvor han starter på laveste nivå; quarter share. Boken er klinisk fri for kampscener i rommet, her er ingen romvesener, og antall prinsesser som må reddes er – ja, du gjetta dét – null.

Forfatter Nathan Lowell sier på sin hjemmeside at intensjonen var å skrive en romopera hvor helten ikke var en arketype, men ganske enkelt en average joe som må klare seg selv og finne ut av universet på egen hånd (uten å måtte redde det for N’te gang i hver bok). Jeg syns han har lyktes svært bra; Quarter Share er fengende og engasjerende, godt skrevet, og med et svært troverdig persongalleri og univers. Bok to er allerede kjøpt inn. Sterk 7/10

Hunter Prey (2010)

Det er veldig forfriskende at det lages filmer som Hunter Prey. Med et RED-kamera, og en forsyning rekvisitter fra Star Wars’ overskuddslager(?), har Sandy Collora (mannen bak den glimrende kortfilmen Batman: Dead End) og kompani laget en fortreffelig lavbudsjetts sci-fi i Mexicos ørken. Her trekkes klare linjer til 80-tallsklassikeren Enemy Mine, pluss små referanser til Blade Runner (evt Soldier). Jo mindre man vet om handlingen på forhånd, jo bedre blir opplevelsen. Og dette var en fin opplevelse! Får vi mer, vær så snill? Solid 7/10