Contagion (2011)

Steven Soderbergh er en kirurg. Usentimental og klinisk fri for «daukjøtt» forteller Contagion historien om et svært hissig influensavirus; de som dør av det, de som blir rammet på annet vis, og de som prøver å demme opp om utbruddet – både medisinsk og politisk. Utbruddet er globalt, og Soderbergh tar oss til alle verdenshjørner. Det er lite dveling ved enkeltskjebner, uansett hvor tragiske eller heroiske; tempoet er kjapt, føleriet minimalt. Som vanlig står Soderbergh selv for kinematografien, og vi får servert visuelt perfekte bilder med glimrende fargepaletter. 7/10

Kill the Irishman (2011)

Steike {sett inn kraftsalve}, dette var beintøffe saker! En gangsterfilm som tangerer de beste fra Scorsese, med et utvalg glimrende skuespillere, og basert på virkelige hendelser i Cleveland på 70-tallet. Irske Danny Green jobber seg opp fra havnearbeider til full mafioso, noe italienerne misliker sterk. Så de prøver å eliminere ham utallige ganger, men Danny er en usedvanlig hard nøtt. Ray Stevenson er glitrende god, og med støtte fra Vincent D’Onofrio, Christopher Walken, og Val Kilmer, leveres en heftig krimthriller godt over par. 8/10

The Lincoln Lawyer (2011)

Matthew McConaughey har aldri vært noen favoritt her på bruket; han har alltid vært litt for glatt og pusete. Et vell av platte romantiske komedier på CV-en trekker ikke opp. Men i The Lincoln Lawyer er han faktisk så beintøff, så street-cool, at respekten stiger mange hakk. Filmen har et kledelig og gledelig preg av neo-noir, og handlingen er akkurat uforutsigbar nok til at man sitter spent og følger med til sluttekstene ruller. Dette er, om ikke en glitrende perle, så definitivt et riktig steg for McConaughey – nå kan jeg begynne å følge med på mannens karriere igjen. 7/10

The Mechanic (2011)

Jeg prøver å unngå floskler mest mulig, men det er vrient å skulle beskrive The Mechanic uten å bruke uttrykket «tour de force». Dette er heftige greier, og det aller meste stemmer! Utsøkt valg av skuespillere (Jason Statham, ikke minst!); et plot som henger på greip, er originalt, og utvikles akkurat nok og i helt riktig tempo; vanvittig heftige actionsekvenser, med et like heftig soundtrack – her har du formelen for gull. Det er laget en del filmer om leiemordere allerede, så det er deilig å se noen klare å lage noe friskt. 8/10

Unknown (2011)

Jeg har veldig sansen for Liam Neeson, han gjør generelt gode roller. Og etter den intense og knallsterke Taken (2008) var det lett å la seg friste til å se Unknown. Filmen går hardt ut fra starten, og spenningen bygger seg solid opp underveis. Her er mange sterke roller, fra Neeson selv, til January Jones, Bruno Ganz, og alltid nydelige Diane Kruger. Historien er langt fra forutsigbar, og overrasket meg stadig med nye vendinger. Det som til syvende og sist hindrer Unknown fra å nå den store høyden, er at «løsningen» på mysteriet blir litt antiklimaks. Jeg forventer kanskje mye, og bruker muligens uttrykket «dette har vi sett før» en smule ofte – men følelsen er umiskjennelig. Dette har vi sett før. Og det er ikke mange årene siden. Men dog, Unknown byr på mye bra, og er vel verdt et par timer. 6/10

Limitless (2011)

Vi er ikke akkurat bortskjemt med gode scifi-filmer om dagen – det er et par år siden «gullalderen» som ga oss umiddelbare klassikere som Distric 9 og Moon –  men Limitless skal ha masse kudos for å prøve å gi oss noe bra. Dette er en kjapp techno-thriller med et spennende konsept i bunnen, og et frodig persongalleri man engasjeres i. Det er ikke mye negativt å sette fingeren på her, men jeg syns kanskje konseptet ble litt underutviklet; filmen tør ikke å «ta den helt ut», og den kunne med fordel ha vist oss mer av konsekvensene rundt konseptet, f.eks. med hjelp av de spenstige bifigurene som stadig vikles inn i handlingen. Jeg savna litt mer plotutvikling, litt mer punch. Eller sagt på en annen måte: Litt mindre Wall Street, og litt mer A Scanner Darkly. 6/10

I Am Number Four (2011)

I overfloden av superheltfilmer som strømmer ut av Hollywood om dagen gjør ikke I Am Number Four nevneverdig mye for å skille seg ut. Den føles som en krysning mellom Superman og Harry Potter, ispedd inspirasjon fra et dusin andre filmer (Spider-Man, Jason Bourne, Transformers), og lett krydret med den sedvanlige dosen tenåringsangst. Særlig smart kan den ikke sies å være, men så kan den ikke anklages for å «prøve, men feile» på det området heller. Filmen er forsåvidt underholdende nok, og helt grei tidtrøyte, men den føles egentlig som lite annet enn simpel, blankpolert, overfladisk underholdning for «kidsa» – helst ungdommer som har sett lite annet enn Harry Potter og Twilight i forkant. Ikke direkte skuffende, men temmelig utilfredsstillende. 5/10

127 Hours (2010)

Jeg må innrømme at jeg alltid har likt James Franco. Derfor gleder det meg stort at han nå seiler opp som en av de beste skuespillerne i Hollywood om dagen. Mannen er både versatil og karismatisk. I 127 Hours viser han dette til fulle! Og det er liten tvil om at denne filmen er vel anvendte 90 minutter. Jeg vet at uttrykket «tour de force» begynner å bli slitt, men det er lite annet som dekker opplevelsen av denne filmen. Den veksler mellom lys og trivelig, til mørk og nedtrykt, til rett og slett intens! Med Oscar-verdig klipping og glitrende musikk kan denne fort seile opp som kandidat til årets beste når året skal gjøres opp. Sterk 8/10

Unstoppable (2010)

Et 800 meter langt godstog er «på rømmen» i 120 kilometer i timen, lastet med giftige og eksplosive kjemikalier. Denzel Washington og Chris Pine skal prøve å stoppe det før det når stobyen. Det er forfriskende at det lages filmer hvor katastrofen skyldes Ethan Suplee og ikke – nok en gang – terrorister, dét skal Unstoppable ha. Og selv om vi ikke helt unslipper en smule sentimentalitet over vi-kan-dø-i-prosessen-scenariet, så er ikke filmen nedlesset i det (vi slipper kleine far/datter-samtaler ala Armageddon)faktisk sier Washington på et punkt: «Don’t get sentimental on me, it makes me feel like I’m gonna die!» Og slik er filmen for det meste; kalde fakta på bordet, og lite føleri. Jeg likte den godt, og syns den var verdt 95 minutter av min tid, men jeg tror ikke dette er en framtidig klassiker som fordrer mange gjensyn. Men verdt en titt, dét er den definitivt. 6/10

The Tourist (2010)

Har du halvannen time du vil slå ihjel, og er fysen på noe lett underholdning? Da syns jeg du skal bruke pengene på et «Donald Pocket». Stol på meg, du vil ha mer igjen for pengene. For The Tourist er omtrent like original som en av historiene hvor Magica fra Tryll prøver å stjele lykketiøringen til Onkel Skrue.

Dette er Salt (jepp, enda en Angelina Jolie-film fra 2010!) kryssa med Knight & Day (uten humoren!), med litt utvanna Jason Bourne som smakstilsetning. Dette har vi sett før! At gutter som Christopher McQuarrie (The Usual Suspects) og Florian Henckel von Donnersmarck (Das Leben der Anderen) står bak denne forutsigbare lapskausen gjør jo bare at man i større grad mister trua på Hollywood! Men klart; hvis du digger Johnny Depp på autopilot, eller Angelina Jolie på … uh … slik hun alltid er, så hiv deg til. Men kom ikke og si at jeg ikke advarte deg. 3/10

(Sett heller på Salt eller Knight & Day.)