«Something More Than Night» av Ian Tregillis

Milton møter Chandler i metafysisk detektivhistorie. Bayliss, en engel fra de lavere nivåene, som tror han er Phillip Marlowe, får i jobb å finne en erstatter når erkeengelen Gabriel dør. Siden han har tilbrakt noen millioner år på Jorden blandt «apene», er han rette … um … mannen? … til å finne en dødelig som kan ikle seg vinger og bli en saraph. En enkel jobb. Så enkel at Bayliss klarer å rote det til.

Molly blir, høyst uvillig, dyttet under trikken, og ender opp som engel. Etter en dårlig start, hvor hun uforvarende prøver å bryte Universets lover og vekker METATRON («the Voice of God») som i harnisk rebooter Himmelen og sletter millioner av år med engledata, slår hun seg sammen med Bayliss i et forsøk på å finne ut hva som egentlig foregår. Hvordan døde Gabriel? Ble han myrdet? Og i så fall hvorfor? Og hvor i Himmelens navn gjorde han av Jericho-trompeten før han brant opp? Kan være greit å finne den, før den havner i gale hender.

Ian Tregillis skriver som en engel. Språket er briljant, med metafysiske krumspring som kiler lattermusklene. At forfatteren har doktorgrad i fysikk skinner også gjennom.

Høyst anbefalt bok! 8/10

«Full Share» av Nathan Lowell

Tredje bok i «Solar Clipper Trader Tales»-serien plukker opp tråden der andreboken avsluttet (disse bøkene er så sammenhengende at vi omtrent snakker én bok over flere volum), og Ishmael fortsetter å stige å gradene. Der jeg i omtalen av forrige bok etterlyste litt mer motgang og konflikt, er det nettopp det man får servert i denne «episoden»; Ish står i fare for å bli satt i land på neste stasjon og havne på bar bakke. Nok en gang vil jeg framheve hvor befriende det kan være å lese om en «hverdagshelt i rommet», som verken skal redde prinsesser, verdener eller dagen. Lowell skriver godt, og dette er flott avvekslende underholdning. 7/10

Alien Trespass (2009)

De lager ikke scifi-filmer lengre slik de gjorde på 50-tallet; de hadde en særegen stil som er vrien å emulere utenfor æraen. Skjønt noen prøver. Alien Trespass er et slikt forsøk, og den lykkes langt på vei. Larry Blamire gjorde noe liknende i 2001, med The Lost Skeleton of Cadavra – men der Cadavra var en hysterisk (og hysterisk morsom) over-the-top sjangerparodi, legger Alien Trespass seg på en langt mer autentisk linje. Opplagt inspirert av The Day the Earth Stood Still (1951), The War of the Worlds (1953) og, ikke minst, The Blob (1958) (som er direkte referert i en kino-scene) er dette et forsøk på å lage en ekte 50-talls scifi, hvor stilen emuleres uten å parodieres. Litt ala Tarantinos endeløse sjangerhyllester, er dette regissør R.W. Goodwins (som regisserte flere episoder av «X-Files») sin hyllest til en sjanger han opplagt vokste opp med, og på. Som sjangerhyllest er dette bra saker, men som alle ærafilmer som er laget utenfor sin æra, føles den nettopp litt «utenfor». Men er man (som meg) glad i 50-talls scifi er dette topp underholdning. Ære være Goodwin for et solid forsøk! 6/10

Limitless (2011)

Vi er ikke akkurat bortskjemt med gode scifi-filmer om dagen – det er et par år siden «gullalderen» som ga oss umiddelbare klassikere som Distric 9 og Moon –  men Limitless skal ha masse kudos for å prøve å gi oss noe bra. Dette er en kjapp techno-thriller med et spennende konsept i bunnen, og et frodig persongalleri man engasjeres i. Det er ikke mye negativt å sette fingeren på her, men jeg syns kanskje konseptet ble litt underutviklet; filmen tør ikke å «ta den helt ut», og den kunne med fordel ha vist oss mer av konsekvensene rundt konseptet, f.eks. med hjelp av de spenstige bifigurene som stadig vikles inn i handlingen. Jeg savna litt mer plotutvikling, litt mer punch. Eller sagt på en annen måte: Litt mindre Wall Street, og litt mer A Scanner Darkly. 6/10

Battle: Los Angeles (2011)

Det er fristende å låne et anmelderuttrykk fra Greil Marcus, og spørre «What is this shit?» I hui og hast blir vi presentert for en tropp med U.S. Marines, før Jorda invaderes av romvesener fra … uh … rommet, hvor filmskaperne så forventer at vi skal bry oss om dem mens de kjemper mot horder av aliens. For å forsterke empatien, evt skjule fraværet av den, pumpes det på med heroisk musikk på soundtracket sånn at vi skal forstå hvilke store helter vi har med å gjøre. Filmen er så forutsigbar at du kan se plotelementer komme på mils avstand, og under kampscenene strakte jeg meg etter Xbox-kontrolleren og lurte på om det var min tur å spille snart. Battle: Los Angeles får Indepedence Day til å framstå som en klassiker av episke dimensjoner i forhold. Skal jeg fremheve noe positivt så er det at slutten ikke var så fjompete som jeg hadde fryktet. Men som film var dette mest bare tull; kan hende den hadde fungert bedre som dataspill. Kan hende. 3/10

I Am Number Four (2011)

I overfloden av superheltfilmer som strømmer ut av Hollywood om dagen gjør ikke I Am Number Four nevneverdig mye for å skille seg ut. Den føles som en krysning mellom Superman og Harry Potter, ispedd inspirasjon fra et dusin andre filmer (Spider-Man, Jason Bourne, Transformers), og lett krydret med den sedvanlige dosen tenåringsangst. Særlig smart kan den ikke sies å være, men så kan den ikke anklages for å «prøve, men feile» på det området heller. Filmen er forsåvidt underholdende nok, og helt grei tidtrøyte, men den føles egentlig som lite annet enn simpel, blankpolert, overfladisk underholdning for «kidsa» – helst ungdommer som har sett lite annet enn Harry Potter og Twilight i forkant. Ikke direkte skuffende, men temmelig utilfredsstillende. 5/10

«His Robot Girlfriend» av Wesley Allison

Mike Smith, en ensom enkemann på 50+, bestemmer seg en dag for å bestille seg en kvinnelig robot; en Daffodil. Hun ankommer, Mike døper henne Patience, og hun tar snart over alt av husarbeid, i tillegg til å tilfredsstille Mike på alle måter. Idéen i His Robot Girlfriend er god, men historien føles tynn og enkel. Allison har et rammeverk han aldri bygger ut. Her er ingen «Tre Lover»; ingen eksistensielle spørsmål om mennesker vs roboter; ingen problematisering av «Hvis den ser ut som et menneske, snakker som et menneske, går som et menneske», osv. Bortsett fra noen små problemer – som raskt lar seg løse og forklare – er det heller ikke mye motstand og spore i boken. Jeg skal ikke fornekte at den tidvis er underholdende, men det er synd at Allison ikke har turt å gjøre mer ut av den. Nå leses den mest som en middelaldrende manns våte drøm; en sexy robotkvinne som holder huset plettfritt og fortsatt har energi til å ha sex når som helst. 5/10

(Hvis du har lyst til å lese den selv finnes den til gratis nedlasting, under en CC-lisens, på ManyBooks.net)

«Half Share» av Nathan Lowell

Andre bok i «Solar Clipper Trader Tales»-serien fortsetter der den første boken sluttet, uten noen ellipse. Ishmael avanserer til half share, og flytter fra byssa til miljøsenteret på Lois McKendrick. Sammen med kompisen Pip har han startet et lite privat handelsimperium, som gjør det stort på «loppemarkedene» på romstasjonene de frekventerer. Ellers går det bare godt med Ish. Litt for godt, noen ganger – jeg merka det i første bok også; har er ikke mye konflikt og motgang å spore. Problemene Ish møter på er relativt små, og de ender alltid med at han gjør det bedre enn han i utgangspunktet hadde tenkt; det går aldri galt for ham. Så jeg kunne nok ønske meg litt mer konflikt og motgang, men ellers er dette flott underholdning. Nå håper jeg det ikke går for lenge før bok 3 er tilgjengelig i Kindle-format. 7/10

«Quarter Share» av Nathan Lowell

Dette er første bok i «Solar Clipper Trader Tales»-serien, hvor helten, den unge Ishmael Horatio Wang, er en helt vanlig gutt-snart-mann som plutselig (i første kapittel) blir foreldreløs og pengelens. Når moren brått faller fra i en ulykke, tvinger firmaplaneten han bor på ham til å forlate da det ikke finnes jobb for ham der. Ish tar hyre på klipperen Lois McKendrick, et frakteskip hvor han starter på laveste nivå; quarter share. Boken er klinisk fri for kampscener i rommet, her er ingen romvesener, og antall prinsesser som må reddes er – ja, du gjetta dét – null.

Forfatter Nathan Lowell sier på sin hjemmeside at intensjonen var å skrive en romopera hvor helten ikke var en arketype, men ganske enkelt en average joe som må klare seg selv og finne ut av universet på egen hånd (uten å måtte redde det for N’te gang i hver bok). Jeg syns han har lyktes svært bra; Quarter Share er fengende og engasjerende, godt skrevet, og med et svært troverdig persongalleri og univers. Bok to er allerede kjøpt inn. Sterk 7/10