Battle: Los Angeles (2011)

Det er fristende å låne et anmelderuttrykk fra Greil Marcus, og spørre «What is this shit?» I hui og hast blir vi presentert for en tropp med U.S. Marines, før Jorda invaderes av romvesener fra … uh … rommet, hvor filmskaperne så forventer at vi skal bry oss om dem mens de kjemper mot horder av aliens. For å forsterke empatien, evt skjule fraværet av den, pumpes det på med heroisk musikk på soundtracket sånn at vi skal forstå hvilke store helter vi har med å gjøre. Filmen er så forutsigbar at du kan se plotelementer komme på mils avstand, og under kampscenene strakte jeg meg etter Xbox-kontrolleren og lurte på om det var min tur å spille snart. Battle: Los Angeles får Indepedence Day til å framstå som en klassiker av episke dimensjoner i forhold. Skal jeg fremheve noe positivt så er det at slutten ikke var så fjompete som jeg hadde fryktet. Men som film var dette mest bare tull; kan hende den hadde fungert bedre som dataspill. Kan hende. 3/10

7 tanker om “Battle: Los Angeles (2011)

  1. Thomas: Du vil nok elske denne. Denne minner tidvis om Transformers, bare at den klarer å bli enda mer elendig – og dét sier jo litt! 😉

  2. Erik: What’s to like? Et forutsigbart plot vi har sett tusen ganger før, minst! Forventa vel ikke noen stor klassiker, men dette var jo bare en USMC-onanerende klisjéfest. Har ikke sett Skyline ennå, nei.

  3. Jeg har ikke hørt om et eneste menneske som likte Skyline.

    Men jeg likte Battle Los Angeles. Greia er at det er et dataspill. Mer spesifikt Call of Duty: Modern Warfare 2, bare at russerne er bytta ut med aliens. Ellers er det nesten helt likt.

  4. Ole-Christian: Jepp, jeg tenkte MW2 da jeg så den. Det var scener jeg huska fra MW2 som var prikk like i B:LA. Kanskje det hadde vært bedre om de beholdt russerne?

  5. Jeg vet om flere, bortsett fra meg selv, som likte Skyline, men jeg er jo ikke et menneske. Jeg er en meat popsicle. Det jeg likte med Battle: Los Angeles, var skipene, den modulære formen, lyden, veldig godt gjennomført på de premissene som gjaldt. Ingen stor film, forutsigbar ja, men det er 90 % av filmene uansett. Jeg likte at fienden brukte prosjektilvåpen og at de ikke var helt usårbare, som i førstnevnte film. På hjemmekinoen min rocket denne filmen bra, men jeg blir nok neppe til å se den på nytt.

Det er stengt for kommentarer.