Season of the Witch (2011)

Jeg skal prøve en ny vri – jeg blir litt lei av å skrive det som føles som de samme anmeldelsene om og om igjen – så jeg tenkte jeg kunne skrive om Season of the Witch i haiku-form. Den lar seg ganske fint oppsummere med 17 stavelser, så here goes:

Zombiemunker, kult!
Nic Cage på autopilot.
Helt grei tidtrøyte.

5/10

Legend of the Guardians: The Owls of Ga’Hoole (2010)

Ta Star Wars og kryss den med litt Ringenes Herre, bytt ut menneskene med ugler, og du har – mer eller mindre – Legend of the Guardians. Visuelt nydelig og veldig fengende fantasy-eventyr, som klarer å skape et stort og episk univers. Her er alt man forventer av episk fantasy på plass. At uglene snakker engelsk med australsk aksent gjør det bare enda mer fornøyelig. 8/10

Mysterious Island (1961)

Dette var skralle saker. Ukjente skuespillere som agerer karakterer man bryr seg lite om. Det som gjorde filmen verdt å se var Ray Harryhausen-effektene, som egentlig ikke skulle være der i utgangspunktet; i et forsøk på å løse verdens matproblemer har Capt. Nemo utviklet megadyr (dette er ikke med i romanen i det hele tatt), og resultatet er svære krabber, bier og kalkuner som karakterene møter underveis. Nei, Richard Fleischers 20000 Leagues Under the Sea (1954) står fortsatt trygt som den beste Jules Verne-adapsjonen til dato. 5/10

National Treasure: Book of Secrets (2007)

Siden jeg hadde sett 1-ern med min lillesøster i fjor sommer, tenkte jeg jeg like godt kunne se denne da den gikk på TV2. Disse filmene er ikke særlig intelligente; men de er fordømt underholdende. Legg hjernen i kjøleskapet med ølen, og bare la deg rive med. Dette er Indiana Jones kryssa med Robert Langdon. Som oppfølger går den i en klassisk felle; vi kjører på med nøyaktig samme oppskrift som den første, vi bare endrer skurken og skatten det letes etter. Til og med slutten var vel nærmest blåkopi av 1-ern. Artig til tusen, dum som faen! 😀 5/10