«Something More Than Night» av Ian Tregillis

Milton møter Chandler i metafysisk detektivhistorie. Bayliss, en engel fra de lavere nivåene, som tror han er Phillip Marlowe, får i jobb å finne en erstatter når erkeengelen Gabriel dør. Siden han har tilbrakt noen millioner år på Jorden blandt «apene», er han rette … um … mannen? … til å finne en dødelig som kan ikle seg vinger og bli en saraph. En enkel jobb. Så enkel at Bayliss klarer å rote det til.

Molly blir, høyst uvillig, dyttet under trikken, og ender opp som engel. Etter en dårlig start, hvor hun uforvarende prøver å bryte Universets lover og vekker METATRON («the Voice of God») som i harnisk rebooter Himmelen og sletter millioner av år med engledata, slår hun seg sammen med Bayliss i et forsøk på å finne ut hva som egentlig foregår. Hvordan døde Gabriel? Ble han myrdet? Og i så fall hvorfor? Og hvor i Himmelens navn gjorde han av Jericho-trompeten før han brant opp? Kan være greit å finne den, før den havner i gale hender.

Ian Tregillis skriver som en engel. Språket er briljant, med metafysiske krumspring som kiler lattermusklene. At forfatteren har doktorgrad i fysikk skinner også gjennom.

Høyst anbefalt bok! 8/10

Kill the Irishman (2011)

Steike {sett inn kraftsalve}, dette var beintøffe saker! En gangsterfilm som tangerer de beste fra Scorsese, med et utvalg glimrende skuespillere, og basert på virkelige hendelser i Cleveland på 70-tallet. Irske Danny Green jobber seg opp fra havnearbeider til full mafioso, noe italienerne misliker sterk. Så de prøver å eliminere ham utallige ganger, men Danny er en usedvanlig hard nøtt. Ray Stevenson er glitrende god, og med støtte fra Vincent D’Onofrio, Christopher Walken, og Val Kilmer, leveres en heftig krimthriller godt over par. 8/10

Tucker & Dale vs Evil (2010)

Gode sjangerparodier er sjeldne og, kan jeg tenke meg, vriene å lage. De skal gjøres med en helt riktig mengde ironi, uten å tippe over i det flåsete; de skal vise respekt og til og med kjærlighet for sjangeren de parodierer, og få oss til å le, uten å hugge kildematerialet i fillebiter (no pun intended). De skal gjerne fungere alene, like mye som en introduksjon til sjangeren som en parodi av den. Tenk Galaxy Quest, Shaun of the Dead og Blazing Saddles. Dette klarer Tucker & Dale vs Evil briljant. Her får vi grøsserfilmen, med hytta i skogen og ungdomsgjengen på campingtur, servert med ærbødighet, fynd og humor så tårene spruter og lattermusklene får gangsperre. Du drar ikke på hyttetur med det første etter denne. 8/10

The Mechanic (2011)

Jeg prøver å unngå floskler mest mulig, men det er vrient å skulle beskrive The Mechanic uten å bruke uttrykket «tour de force». Dette er heftige greier, og det aller meste stemmer! Utsøkt valg av skuespillere (Jason Statham, ikke minst!); et plot som henger på greip, er originalt, og utvikles akkurat nok og i helt riktig tempo; vanvittig heftige actionsekvenser, med et like heftig soundtrack – her har du formelen for gull. Det er laget en del filmer om leiemordere allerede, så det er deilig å se noen klare å lage noe friskt. 8/10

The Sunset Limited (2011)

Hvis du liker tette kammerdrama med få sceneskikkelser, som 12 Angry Men (1957) og Tape (2001), er The Sunset Limited gull! Cormac McCarthy har skrevet filmmanus basert på sitt eget skuespill, og Tommy Lee Jones står for regien i tillegg til å gestalte den ene av to roller; White. Samuel L. Jackson spiller Black. Handlingen utspiller seg på kjøkkenet til Black, i en av New Yorks dårligste strøk, kort tid etter at Black har forhindret White i å begå selvmord ved å kaste seg foran pendlertoget Sunset Limited. Black er ex-fengselsfugl/predikant som vil overbevise White om at han fortsatt har noe å leve for. White er en høyt utdannet professor som ikke enkelt lar seg overbevise. Det hele er glimrende utspilt, klinisk fritt for filmatisk fiksfakseri, hvor kamera lar skuespillerne gjøre jobben. Og for en jobb de gjør! Kort oppsummert: Dette er stramt! 8/10

127 Hours (2010)

Jeg må innrømme at jeg alltid har likt James Franco. Derfor gleder det meg stort at han nå seiler opp som en av de beste skuespillerne i Hollywood om dagen. Mannen er både versatil og karismatisk. I 127 Hours viser han dette til fulle! Og det er liten tvil om at denne filmen er vel anvendte 90 minutter. Jeg vet at uttrykket «tour de force» begynner å bli slitt, men det er lite annet som dekker opplevelsen av denne filmen. Den veksler mellom lys og trivelig, til mørk og nedtrykt, til rett og slett intens! Med Oscar-verdig klipping og glitrende musikk kan denne fort seile opp som kandidat til årets beste når året skal gjøres opp. Sterk 8/10

Much Ado About Nothing (1993)

Hath no man’s dagger here a point for me?

Hvis du er Shakespeare-newbie kan denne filmen være en fin inngangsdør, med et utall kjente skuespillere og sine knappe to timer (i motsetning til Branaghs Hamlet som også kunne skryte av et rikt skuespillergalleri, men med 4 timers spilletid). Den er, mer eller mindre, en morsom romantisk komedie, bare med Shakespeares veltalenhet. Branagh, som har noen Shakespeare-adapsjoner på samvittigheten, liker å holde seg nær til teksten, både i dialog og setting – og det gjør han også i denne. Vi er i Messina for 500-600 år siden, og dialogen er uendret fra teksten, men det er lett å henge med. Og historien er morsom, vittig, sjarmerende, og – som seg hør og bør i en Shakespeare-komedie – det ender godt til slutt. I tillegg kan du bade i morsom dialog og dialog-dueller i ye olde english.

I will live in thy heart, die in thy lap, and be buried in thine eyes — and moreover, I will go with thee to thy uncle’s.

Herlig! 8/10

«Royal Assassin» av Robin Hobb

Royal Assassin er andre bok i Farseer-trilogien, og plukker opp trådene der først bok sluttet. Fitz balanserer på en knivsegg i dobbeltrollen som offentlig anerkjent bastardprins og kongens hemmelige snikmorder. Angrepene fra Red Raider-skipene øker i antall og styrke, samtidig som Fitz er overbevist om at den yngste av kongens sønner – den blærete Regal – forsøker å komme først i arverekken på opplagt uredelig vis. For å gjøre vondt verre viser Fitz’s Skill-evne seg å være mer i retning av the Wit; dyremagi som anses som en styggedom, og straffes med døden hvis oppdaget i folk. Royal Assassin gjør ikke skam på trilogien; igjen er dette fengende og svært godt skrevet fantasy av ypperste merke. 8/10

«The Day After and Other Stories» av Wil Wheaton

A very short collection of very short stories available for a very short time

Wil Wheaton, antagelig mest kjent for sin rolle som unge Wesley Crusher i «Star Trek: The Next Generation», har skrevet bøker lenge. De har alle vært selvbiografiske, og Wheaton har en fantastisk fortellerstemme, og skriver svært engasjerende om hvordan det var å vokse opp som geek på 80-tallet (hans første bok bar tittelen Just a Geek). Med The Day After and Other Stories tar han endelig steget ut i fiksjonens verden, noe vi – hans faste lesere – har ventet på lenge. Som undertittelen antyder er dette en kort samling, kun 50 sider, som fort er lest ferdig, men ikke desto mindre verdsatt. Hovedhistorien, «The Day After», er en stilig Left 4 Dead-inspirert historie om hvordan en tenåring opplever post-zombie-apokalypsen. The Day After and Other Stories byr på en liten, men tilfredsstillende meny. Nå venter jeg i spenning på neste fiksjonsprosjekt fra Wheaton! 8/10

Legend of the Guardians: The Owls of Ga’Hoole (2010)

Ta Star Wars og kryss den med litt Ringenes Herre, bytt ut menneskene med ugler, og du har – mer eller mindre – Legend of the Guardians. Visuelt nydelig og veldig fengende fantasy-eventyr, som klarer å skape et stort og episk univers. Her er alt man forventer av episk fantasy på plass. At uglene snakker engelsk med australsk aksent gjør det bare enda mer fornøyelig. 8/10