The Hangover Part II (2011)

Todd Phillips går rett i oppfølger-fella med sin andre installasjon av gutta med blank hukomelse og kraftig fylleangst. Samme gutta, ny lokasjon, hvor de gjentar nøyaktig de samme feilene som i ener’n. Her er det 85 % resirkulering av elementene i den første (helgardering), og de resterende 15 % med «nytt» plotmateriale klapper fullstendig sammen i plattheter og heslighet. Dette er bare lavmål, hvor vi liksom skal bli underholdt av rumpehumor og kjønnsorganer. Jeg var ingen stor fan av The Hangover, men den var iallfall morsom nok til at jeg har sett den to ganger. Part II går rett på søppeldynga, hvor den hører hjemme. 2/10

Alien Trespass (2009)

De lager ikke scifi-filmer lengre slik de gjorde på 50-tallet; de hadde en særegen stil som er vrien å emulere utenfor æraen. Skjønt noen prøver. Alien Trespass er et slikt forsøk, og den lykkes langt på vei. Larry Blamire gjorde noe liknende i 2001, med The Lost Skeleton of Cadavra – men der Cadavra var en hysterisk (og hysterisk morsom) over-the-top sjangerparodi, legger Alien Trespass seg på en langt mer autentisk linje. Opplagt inspirert av The Day the Earth Stood Still (1951), The War of the Worlds (1953) og, ikke minst, The Blob (1958) (som er direkte referert i en kino-scene) er dette et forsøk på å lage en ekte 50-talls scifi, hvor stilen emuleres uten å parodieres. Litt ala Tarantinos endeløse sjangerhyllester, er dette regissør R.W. Goodwins (som regisserte flere episoder av «X-Files») sin hyllest til en sjanger han opplagt vokste opp med, og på. Som sjangerhyllest er dette bra saker, men som alle ærafilmer som er laget utenfor sin æra, føles den nettopp litt «utenfor». Men er man (som meg) glad i 50-talls scifi er dette topp underholdning. Ære være Goodwin for et solid forsøk! 6/10

Tucker & Dale vs Evil (2010)

Gode sjangerparodier er sjeldne og, kan jeg tenke meg, vriene å lage. De skal gjøres med en helt riktig mengde ironi, uten å tippe over i det flåsete; de skal vise respekt og til og med kjærlighet for sjangeren de parodierer, og få oss til å le, uten å hugge kildematerialet i fillebiter (no pun intended). De skal gjerne fungere alene, like mye som en introduksjon til sjangeren som en parodi av den. Tenk Galaxy Quest, Shaun of the Dead og Blazing Saddles. Dette klarer Tucker & Dale vs Evil briljant. Her får vi grøsserfilmen, med hytta i skogen og ungdomsgjengen på campingtur, servert med ærbødighet, fynd og humor så tårene spruter og lattermusklene får gangsperre. Du drar ikke på hyttetur med det første etter denne. 8/10

Wonder Boys (2000)

Jeg har alltid likt Wonder Boys, helt siden jeg så den for første gang. Det har vært en film jeg henter fram med (u)jevne mellomrom og tar et gjensyn med. Det gleder meg at den holder seg så godt; så mye at den faktisk har vokst til å bli en av mine absolutte favoritter. Enkelte vil nok nå si at det er klart jeg elsker en film med så mye Dylan på soundtracket, og at dette var filmen som bidro til at Dylan dro i land en Oscar (for beste musikk, original sang), men det er ikke bare derfor. Skjønt – klart det hjelper at Dylan figurer sammen med Neil Young og Leonard Cohen (blant andre) på soundtracket.

Dette er en film jeg stadig ser på nytt fordi den er så fordømt godt skrevet. Og like fordømt godt gjennomført av skuespillerne; fra Michael Douglas og Frances McDormand, til Robert Downey Jr. og Tobey Maguire. Og det er så forfriskende å se Douglas i rollen som rufsete, hasjrøykende litteraturprofessor og forfatter som sliter tungt med «den vanskelige andreboken», i motsetning til de vanlige striglet-hvitsnipp-rollene han som oftest gestalter. (Denne filmen burde være obligatorisk pensum på alle forfatterstudium/-skoler rundt omkring i verden!) Handlingen skal jeg ikke gjengi i særlig detalj, annet enn at det er særdeles bra forfattet, med mye lun såvel som sort humor. Den er tidvis ganske absurd, etter hvert som forviklingene hoper seg opp,  men det mister aldri taket på troverdigheten.

Wonder Boys er en fantstisk herlig film, som jeg aldri blir lei av, og som med årene har sikret seg en solid plass på min «10 filmer å ta med på en øde øy»-liste … 10/10

Much Ado About Nothing (1993)

Hath no man’s dagger here a point for me?

Hvis du er Shakespeare-newbie kan denne filmen være en fin inngangsdør, med et utall kjente skuespillere og sine knappe to timer (i motsetning til Branaghs Hamlet som også kunne skryte av et rikt skuespillergalleri, men med 4 timers spilletid). Den er, mer eller mindre, en morsom romantisk komedie, bare med Shakespeares veltalenhet. Branagh, som har noen Shakespeare-adapsjoner på samvittigheten, liker å holde seg nær til teksten, både i dialog og setting – og det gjør han også i denne. Vi er i Messina for 500-600 år siden, og dialogen er uendret fra teksten, men det er lett å henge med. Og historien er morsom, vittig, sjarmerende, og – som seg hør og bør i en Shakespeare-komedie – det ender godt til slutt. I tillegg kan du bade i morsom dialog og dialog-dueller i ye olde english.

I will live in thy heart, die in thy lap, and be buried in thine eyes — and moreover, I will go with thee to thy uncle’s.

Herlig! 8/10

Due Date (2010)

Hvis du likte Todd Phillips’ forrige forviklingskomedie, The Hangover, vil du helt sikkert like Due Date. Personlig syns jeg sistnevnte var hakket bedre, fordi den ikke var fullt så masete som sin forgjenger. Robert Downey Jr. og Zach Galifianakis har flott kjemi, evt anti-kjemi, og gnissingene dem imellom skaper mange morsomme situasjoner. Et par ganger i løpet av filmen holdt jeg faktisk på å rulle av sofaen i latter. Dette var moro. 7/10

The Expendables (2010)

Særdeles gøy å se gamlekara svinge seg igjen. Ble litt varm om hjertet av å se Dolph Lundgren i en så «dyp» rolle, og merka at jeg savna Jean-Claude van Damme og Steven Seagal. Håper de dukker opp i en evt oppfølger, evt i cameos ala Schwarzenegger i denne. Stor filmkunst er dette knapt, men jeg tror den vil være storsuksess i selskap med likesinnede kompiser og en kasse øl. Hvis jeg er litt raus står den til en svak 7/10