Wonder Boys (2000)

Jeg har alltid likt Wonder Boys, helt siden jeg så den for første gang. Det har vært en film jeg henter fram med (u)jevne mellomrom og tar et gjensyn med. Det gleder meg at den holder seg så godt; så mye at den faktisk har vokst til å bli en av mine absolutte favoritter. Enkelte vil nok nå si at det er klart jeg elsker en film med så mye Dylan på soundtracket, og at dette var filmen som bidro til at Dylan dro i land en Oscar (for beste musikk, original sang), men det er ikke bare derfor. Skjønt – klart det hjelper at Dylan figurer sammen med Neil Young og Leonard Cohen (blant andre) på soundtracket.

Dette er en film jeg stadig ser på nytt fordi den er så fordømt godt skrevet. Og like fordømt godt gjennomført av skuespillerne; fra Michael Douglas og Frances McDormand, til Robert Downey Jr. og Tobey Maguire. Og det er så forfriskende å se Douglas i rollen som rufsete, hasjrøykende litteraturprofessor og forfatter som sliter tungt med «den vanskelige andreboken», i motsetning til de vanlige striglet-hvitsnipp-rollene han som oftest gestalter. (Denne filmen burde være obligatorisk pensum på alle forfatterstudium/-skoler rundt omkring i verden!) Handlingen skal jeg ikke gjengi i særlig detalj, annet enn at det er særdeles bra forfattet, med mye lun såvel som sort humor. Den er tidvis ganske absurd, etter hvert som forviklingene hoper seg opp,  men det mister aldri taket på troverdigheten.

Wonder Boys er en fantstisk herlig film, som jeg aldri blir lei av, og som med årene har sikret seg en solid plass på min «10 filmer å ta med på en øde øy»-liste … 10/10

En tanke om “Wonder Boys (2000)

  1. Ah, kanon! Jeg liker denne godt selv. Hadde det eksistert en Oscar for beste cast hadde den vunnet. Et mesterlig eksempel på karakterutvikling.

Det er stengt for kommentarer.