Robert Ryan er praktfull som Stoker, en bokser på nedadstigende kurve på karrierestigen. Manageren hans tar penger fra en hot-shot gangster for at Stoker skal falle og bli liggende etter andre runde; men mangeren gidder ikke å fortelle det til Stokes. Hvorfor gi han en andel? Han er jo utslitt, og kommer til å falle uansett. Problemet er bare at Stokes ikke har planer om å falle. Ouch! Svært stemningsfull bokse-noir, med særdeles realistiske boksescener (Ryan var visstnok en boksechampion i sine college-dager) – kampen mellom Stokes og Tiger Nelson er nervepirrende spennende! Solid 8/10
Stikkordarkiv: drama
The Harder They Fall (1956)
Bogart er i fin form* i denne som en ex-sportsjournalist som blir promoter for en 2 meter høy ungdom fra Sør-Amerika, som skal bygges opp til «den neste store» i bokseverdenen. Underveis får Bogart innblikk i den skitne underverdenen av managere og promoters, og han begynner å gro en samvittighet. Lavmælt noir med høylydt skuespill, og en vakker svanesang for Bogie. Svak 8/10
(* pun intended; Bogart var svært syk under innspillingen – dette var han siste film, og han døde året etter)
Out of the Past (1947)
Stilsikker film-noir, med et klippestøtt manus, og med genial casting. Mitchum var pinadø en fantastisk skuespiller – svær som en grizzly, cool som en bøtte is! Og Kirk Douglas briljerer som slick playboy-nemesis til Mitchums slitne og verdenstrøtte privatdetektiv. Jane Greer må være en av noir-sjangerens minst karikerte femme fatales; hun har ingen av klisjétrekkene, men er smellvakker, egoistisk, uten samvittighet, og hun vet å sno mennene rundt seg for å få det som hun vil. Herlig! Sterk 8/10
The Kingdom (2007)
Denne var vanskelig å gripe an i starten. Den begynner med en heftig 3-minutters montasje/tidslinje om utviklingen av Saudi Arabia. Så et like heftig terrorangrep. Deretter setter den på bremsene; handlingen går med ett mye saktere, selv om ting skjer i hesblesende tempo. Ting skjer fort, men utviklingen går tregt. Så nærmer man seg slutten, og man tenker «Var det alt?» – hvorpå filmen kjører en full-180-vending, og avslutter med en gnistrende finale! Mulig jeg var litt for trøtt (med hodepine) da jeg så den, og således ikke klarte å sette riktig pris på den. Det var mye bra her, men ved først titt var den noe forvirrende. Mye bra, dog, som sagt, så det blir en undrende 7/10
Sirocco (1951)
Etter braksuksessen til Casablanca er det tydelig at man forsøkte å skrive liknende «vehicles» til Bogart. Denne er muligens en mash-up av Casablanca og To Have and Have Not på overflaten, men har masse flotte understrømmer som gjør at den står helt på egne ben. Bogart er iskald som gun runner i 20-tallets Syria, og et par flotte biroller løfter denne enormt; den smellvakre Märta Torén og en fjellstø Lee J. Cobb er bare nydelige. 7/10
In a Lonely Place (1950)
Herlig, stilsikker film-noir fra mesteren Ray, en film som – vil jeg påstå – er «up there» med Sunset Blvd, som den også deler mye av settingen og tematikken med. Bogart er formelig briljant som Dix Steele, en Hollywood-manusforfatter som får i oppdrag å adaptere en cheesy bestseller, og som samtidig blir hovedmistenkt i en drapssak. Ray strøk scener fra manus som ga publikum en anelse om han var skyldig eller uskyldig (men styrer samtidig unna den klassiske «whodunnit»-oppskriften!), og lar spørsmålet være helt åpent fram til en frysningsfremkallende slutt. Denne fyker rett inn på min «Bogarts Topp 5»-liste! 8/10
Frost/Nixon (2008)
Denne var litt som Good Night, and Good Luck. Et politisk høydrama koblet med TV-mediet, hvor utfallet er leve-eller-dø for de involverte. Og som med Good Night, and Good Luck synes jeg aldri at hovedpersonenes enorme risiko berørte meg i særlig grad. Tidvis har filmen god flyt, og jeg er interessert, men i andre partier er den langtrukken og rett ut kjedelig. Det som trekker opp enormt er Frank Langella; kort og godt en glitrende Nixon, og at han ikke fikk Oscar er jo nesten latterlig (uten at jeg har sett Milk ennå). Uten Langella tror jeg denne hadde vært unwatchable. 5/10
Shutter Island (2010)
Jeg fikk ikke med meg under fortekstene at denne var basert på en Lehane-roman, men jeg begynte å ane det underveis. «Krimgåten» er spennende og snedig lagt opp, dog kanskje litt løs i fisken noen steder underveis, og når payoffen kommer var min første tanke at dette har jeg sett før. Filmen er visuelt lytefri, og det mye mektig bra skuespill, men storyen vakler litt og ender dessverre opp som en mash-up av ting jeg har sett før – som var bedre (kanskje fordi det var fresht da?). Det var likevel mye å like her, så jeg lar tvilen komme den litt til gode, og ender på 7/10
Rancho Notorious (1952)
En tilsynelatende veldig enkel, men samtidig veldig kompleks 50-talls-western fra Fritz Lang. Plotet er forutsigbart klassisk – om en cowpoke som drar ut for å finne mennene som voldtok og drepte hans forlovede – men med stadige uforutsigbare twists & turns. Produksjonen gjør ikke så mye av seg; det er typiske malte vistas i bakgrunnen, skuespillet er tidvis stivt, og en teit ballade forklarer med teskje hva som skjer i en tidsmontasje. Men det er likevel noe med utførelsen, og Langs uvanlige valg underveis, som gjør denne vel verdt sine 85 minutter. 7/10
Moon (2009)
Poden til David Bowie kan lage film, dere! Et glimrende manus, veldig fin stemning, og – mange vil nok være uenige med meg, men – Sam Rockwell var perfekt i rollen. Tankevekkende, vakker, og veldig gjennomført. Sterk 8/10