Hvis du liker tette kammerdrama med få sceneskikkelser, som 12 Angry Men (1957) og Tape (2001), er The Sunset Limited gull! Cormac McCarthy har skrevet filmmanus basert på sitt eget skuespill, og Tommy Lee Jones står for regien i tillegg til å gestalte den ene av to roller; White. Samuel L. Jackson spiller Black. Handlingen utspiller seg på kjøkkenet til Black, i en av New Yorks dårligste strøk, kort tid etter at Black har forhindret White i å begå selvmord ved å kaste seg foran pendlertoget Sunset Limited. Black er ex-fengselsfugl/predikant som vil overbevise White om at han fortsatt har noe å leve for. White er en høyt utdannet professor som ikke enkelt lar seg overbevise. Det hele er glimrende utspilt, klinisk fritt for filmatisk fiksfakseri, hvor kamera lar skuespillerne gjøre jobben. Og for en jobb de gjør! Kort oppsummert: Dette er stramt! 8/10
«His Robot Girlfriend» av Wesley Allison
Mike Smith, en ensom enkemann på 50+, bestemmer seg en dag for å bestille seg en kvinnelig robot; en Daffodil. Hun ankommer, Mike døper henne Patience, og hun tar snart over alt av husarbeid, i tillegg til å tilfredsstille Mike på alle måter. Idéen i His Robot Girlfriend er god, men historien føles tynn og enkel. Allison har et rammeverk han aldri bygger ut. Her er ingen «Tre Lover»; ingen eksistensielle spørsmål om mennesker vs roboter; ingen problematisering av «Hvis den ser ut som et menneske, snakker som et menneske, går som et menneske», osv. Bortsett fra noen små problemer – som raskt lar seg løse og forklare – er det heller ikke mye motstand og spore i boken. Jeg skal ikke fornekte at den tidvis er underholdende, men det er synd at Allison ikke har turt å gjøre mer ut av den. Nå leses den mest som en middelaldrende manns våte drøm; en sexy robotkvinne som holder huset plettfritt og fortsatt har energi til å ha sex når som helst. 5/10
(Hvis du har lyst til å lese den selv finnes den til gratis nedlasting, under en CC-lisens, på ManyBooks.net)
The King’s Speech (2010)
Jeg så denne før Oscar-utdelingen, men før jeg rekker å skrive om den har den selvsagt gjort alle spådommer overflødig og dratt i land de gjeveste statuettene: Beste film, Beste regi, Beste mannlige skuespiller og Beste originale manus. Nå har jeg sett alle så nær som to av de som ble nominert til Beste film, og selv om jeg syns det var trangt i teten kan jeg ikke si at The King’s Speech fikk den ufortjent. Det er en særdeles god film; ikke minst Colin Firth gestalter rollen sin svært solid, med flere fasetter – og kan plassere en svært fortjent Oscar på peishylla. Han er både svak og sterk, varm og kald, mild og sint, langt nede og – tidvis – høyt oppe i rollen som den motvillige kongen George VI. Masse kudos går også til Geoffrey Rush for en superb rolletolkning (kan den mannen gjøre en dårlig figur?). Sågar Helen Bonham Carter, som ikke alltid er min favoritt, gjør en jordnær og varm rolle i denne. The King’s Speech er en film som tåler flere gjensyn, og denne blir jeg garantert å komme tilbake til flere ganger opp gjennom årene. Sterk 9/10
127 Hours (2010)
Jeg må innrømme at jeg alltid har likt James Franco. Derfor gleder det meg stort at han nå seiler opp som en av de beste skuespillerne i Hollywood om dagen. Mannen er både versatil og karismatisk. I 127 Hours viser han dette til fulle! Og det er liten tvil om at denne filmen er vel anvendte 90 minutter. Jeg vet at uttrykket «tour de force» begynner å bli slitt, men det er lite annet som dekker opplevelsen av denne filmen. Den veksler mellom lys og trivelig, til mørk og nedtrykt, til rett og slett intens! Med Oscar-verdig klipping og glitrende musikk kan denne fort seile opp som kandidat til årets beste når året skal gjøres opp. Sterk 8/10
Wonder Boys (2000)
Jeg har alltid likt Wonder Boys, helt siden jeg så den for første gang. Det har vært en film jeg henter fram med (u)jevne mellomrom og tar et gjensyn med. Det gleder meg at den holder seg så godt; så mye at den faktisk har vokst til å bli en av mine absolutte favoritter. Enkelte vil nok nå si at det er klart jeg elsker en film med så mye Dylan på soundtracket, og at dette var filmen som bidro til at Dylan dro i land en Oscar (for beste musikk, original sang), men det er ikke bare derfor. Skjønt – klart det hjelper at Dylan figurer sammen med Neil Young og Leonard Cohen (blant andre) på soundtracket.
Dette er en film jeg stadig ser på nytt fordi den er så fordømt godt skrevet. Og like fordømt godt gjennomført av skuespillerne; fra Michael Douglas og Frances McDormand, til Robert Downey Jr. og Tobey Maguire. Og det er så forfriskende å se Douglas i rollen som rufsete, hasjrøykende litteraturprofessor og forfatter som sliter tungt med «den vanskelige andreboken», i motsetning til de vanlige striglet-hvitsnipp-rollene han som oftest gestalter. (Denne filmen burde være obligatorisk pensum på alle forfatterstudium/-skoler rundt omkring i verden!) Handlingen skal jeg ikke gjengi i særlig detalj, annet enn at det er særdeles bra forfattet, med mye lun såvel som sort humor. Den er tidvis ganske absurd, etter hvert som forviklingene hoper seg opp, men det mister aldri taket på troverdigheten.
Wonder Boys er en fantstisk herlig film, som jeg aldri blir lei av, og som med årene har sikret seg en solid plass på min «10 filmer å ta med på en øde øy»-liste … 10/10
Much Ado About Nothing (1993)
Hath no man’s dagger here a point for me?
Hvis du er Shakespeare-newbie kan denne filmen være en fin inngangsdør, med et utall kjente skuespillere og sine knappe to timer (i motsetning til Branaghs Hamlet som også kunne skryte av et rikt skuespillergalleri, men med 4 timers spilletid). Den er, mer eller mindre, en morsom romantisk komedie, bare med Shakespeares veltalenhet. Branagh, som har noen Shakespeare-adapsjoner på samvittigheten, liker å holde seg nær til teksten, både i dialog og setting – og det gjør han også i denne. Vi er i Messina for 500-600 år siden, og dialogen er uendret fra teksten, men det er lett å henge med. Og historien er morsom, vittig, sjarmerende, og – som seg hør og bør i en Shakespeare-komedie – det ender godt til slutt. I tillegg kan du bade i morsom dialog og dialog-dueller i ye olde english.
I will live in thy heart, die in thy lap, and be buried in thine eyes — and moreover, I will go with thee to thy uncle’s.
Herlig! 8/10
Due Date (2010)
Hvis du likte Todd Phillips’ forrige forviklingskomedie, The Hangover, vil du helt sikkert like Due Date. Personlig syns jeg sistnevnte var hakket bedre, fordi den ikke var fullt så masete som sin forgjenger. Robert Downey Jr. og Zach Galifianakis har flott kjemi, evt anti-kjemi, og gnissingene dem imellom skaper mange morsomme situasjoner. Et par ganger i løpet av filmen holdt jeg faktisk på å rulle av sofaen i latter. Dette var moro. 7/10
Unstoppable (2010)
Et 800 meter langt godstog er «på rømmen» i 120 kilometer i timen, lastet med giftige og eksplosive kjemikalier. Denzel Washington og Chris Pine skal prøve å stoppe det før det når stobyen. Det er forfriskende at det lages filmer hvor katastrofen skyldes Ethan Suplee og ikke – nok en gang – terrorister, dét skal Unstoppable ha. Og selv om vi ikke helt unslipper en smule sentimentalitet over vi-kan-dø-i-prosessen-scenariet, så er ikke filmen nedlesset i det (vi slipper kleine far/datter-samtaler ala Armageddon) – faktisk sier Washington på et punkt: «Don’t get sentimental on me, it makes me feel like I’m gonna die!» Og slik er filmen for det meste; kalde fakta på bordet, og lite føleri. Jeg likte den godt, og syns den var verdt 95 minutter av min tid, men jeg tror ikke dette er en framtidig klassiker som fordrer mange gjensyn. Men verdt en titt, dét er den definitivt. 6/10
«Royal Assassin» av Robin Hobb
Royal Assassin er andre bok i Farseer-trilogien, og plukker opp trådene der først bok sluttet. Fitz balanserer på en knivsegg i dobbeltrollen som offentlig anerkjent bastardprins og kongens hemmelige snikmorder. Angrepene fra Red Raider-skipene øker i antall og styrke, samtidig som Fitz er overbevist om at den yngste av kongens sønner – den blærete Regal – forsøker å komme først i arverekken på opplagt uredelig vis. For å gjøre vondt verre viser Fitz’s Skill-evne seg å være mer i retning av the Wit; dyremagi som anses som en styggedom, og straffes med døden hvis oppdaget i folk. Royal Assassin gjør ikke skam på trilogien; igjen er dette fengende og svært godt skrevet fantasy av ypperste merke. 8/10
The Tourist (2010)
Har du halvannen time du vil slå ihjel, og er fysen på noe lett underholdning? Da syns jeg du skal bruke pengene på et «Donald Pocket». Stol på meg, du vil ha mer igjen for pengene. For The Tourist er omtrent like original som en av historiene hvor Magica fra Tryll prøver å stjele lykketiøringen til Onkel Skrue.
Dette er Salt (jepp, enda en Angelina Jolie-film fra 2010!) kryssa med Knight & Day (uten humoren!), med litt utvanna Jason Bourne som smakstilsetning. Dette har vi sett før! At gutter som Christopher McQuarrie (The Usual Suspects) og Florian Henckel von Donnersmarck (Das Leben der Anderen) står bak denne forutsigbare lapskausen gjør jo bare at man i større grad mister trua på Hollywood! Men klart; hvis du digger Johnny Depp på autopilot, eller Angelina Jolie på … uh … slik hun alltid er, så hiv deg til. Men kom ikke og si at jeg ikke advarte deg. 3/10
(Sett heller på Salt eller Knight & Day.)