Matthew McConaughey har aldri vært noen favoritt her på bruket; han har alltid vært litt for glatt og pusete. Et vell av platte romantiske komedier på CV-en trekker ikke opp. Men i The Lincoln Lawyer er han faktisk så beintøff, så street-cool, at respekten stiger mange hakk. Filmen har et kledelig og gledelig preg av neo-noir, og handlingen er akkurat uforutsigbar nok til at man sitter spent og følger med til sluttekstene ruller. Dette er, om ikke en glitrende perle, så definitivt et riktig steg for McConaughey – nå kan jeg begynne å følge med på mannens karriere igjen. 7/10
Forfatterarkiv: Stian Andreassen
Season of the Witch (2011)
Jeg skal prøve en ny vri – jeg blir litt lei av å skrive det som føles som de samme anmeldelsene om og om igjen – så jeg tenkte jeg kunne skrive om Season of the Witch i haiku-form. Den lar seg ganske fint oppsummere med 17 stavelser, så here goes:
Zombiemunker, kult!
Nic Cage på autopilot.
Helt grei tidtrøyte.
5/10
«Full Share» av Nathan Lowell
Tredje bok i «Solar Clipper Trader Tales»-serien plukker opp tråden der andreboken avsluttet (disse bøkene er så sammenhengende at vi omtrent snakker én bok over flere volum), og Ishmael fortsetter å stige å gradene. Der jeg i omtalen av forrige bok etterlyste litt mer motgang og konflikt, er det nettopp det man får servert i denne «episoden»; Ish står i fare for å bli satt i land på neste stasjon og havne på bar bakke. Nok en gang vil jeg framheve hvor befriende det kan være å lese om en «hverdagshelt i rommet», som verken skal redde prinsesser, verdener eller dagen. Lowell skriver godt, og dette er flott avvekslende underholdning. 7/10
Alien Trespass (2009)
De lager ikke scifi-filmer lengre slik de gjorde på 50-tallet; de hadde en særegen stil som er vrien å emulere utenfor æraen. Skjønt noen prøver. Alien Trespass er et slikt forsøk, og den lykkes langt på vei. Larry Blamire gjorde noe liknende i 2001, med The Lost Skeleton of Cadavra – men der Cadavra var en hysterisk (og hysterisk morsom) over-the-top sjangerparodi, legger Alien Trespass seg på en langt mer autentisk linje. Opplagt inspirert av The Day the Earth Stood Still (1951), The War of the Worlds (1953) og, ikke minst, The Blob (1958) (som er direkte referert i en kino-scene) er dette et forsøk på å lage en ekte 50-talls scifi, hvor stilen emuleres uten å parodieres. Litt ala Tarantinos endeløse sjangerhyllester, er dette regissør R.W. Goodwins (som regisserte flere episoder av «X-Files») sin hyllest til en sjanger han opplagt vokste opp med, og på. Som sjangerhyllest er dette bra saker, men som alle ærafilmer som er laget utenfor sin æra, føles den nettopp litt «utenfor». Men er man (som meg) glad i 50-talls scifi er dette topp underholdning. Ære være Goodwin for et solid forsøk! 6/10
Tucker & Dale vs Evil (2010)
Gode sjangerparodier er sjeldne og, kan jeg tenke meg, vriene å lage. De skal gjøres med en helt riktig mengde ironi, uten å tippe over i det flåsete; de skal vise respekt og til og med kjærlighet for sjangeren de parodierer, og få oss til å le, uten å hugge kildematerialet i fillebiter (no pun intended). De skal gjerne fungere alene, like mye som en introduksjon til sjangeren som en parodi av den. Tenk Galaxy Quest, Shaun of the Dead og Blazing Saddles. Dette klarer Tucker & Dale vs Evil briljant. Her får vi grøsserfilmen, med hytta i skogen og ungdomsgjengen på campingtur, servert med ærbødighet, fynd og humor så tårene spruter og lattermusklene får gangsperre. Du drar ikke på hyttetur med det første etter denne. 8/10
The Mechanic (2011)
Jeg prøver å unngå floskler mest mulig, men det er vrient å skulle beskrive The Mechanic uten å bruke uttrykket «tour de force». Dette er heftige greier, og det aller meste stemmer! Utsøkt valg av skuespillere (Jason Statham, ikke minst!); et plot som henger på greip, er originalt, og utvikles akkurat nok og i helt riktig tempo; vanvittig heftige actionsekvenser, med et like heftig soundtrack – her har du formelen for gull. Det er laget en del filmer om leiemordere allerede, så det er deilig å se noen klare å lage noe friskt. 8/10
Unknown (2011)
Jeg har veldig sansen for Liam Neeson, han gjør generelt gode roller. Og etter den intense og knallsterke Taken (2008) var det lett å la seg friste til å se Unknown. Filmen går hardt ut fra starten, og spenningen bygger seg solid opp underveis. Her er mange sterke roller, fra Neeson selv, til January Jones, Bruno Ganz, og alltid nydelige Diane Kruger. Historien er langt fra forutsigbar, og overrasket meg stadig med nye vendinger. Det som til syvende og sist hindrer Unknown fra å nå den store høyden, er at «løsningen» på mysteriet blir litt antiklimaks. Jeg forventer kanskje mye, og bruker muligens uttrykket «dette har vi sett før» en smule ofte – men følelsen er umiskjennelig. Dette har vi sett før. Og det er ikke mange årene siden. Men dog, Unknown byr på mye bra, og er vel verdt et par timer. 6/10
Limitless (2011)
Vi er ikke akkurat bortskjemt med gode scifi-filmer om dagen – det er et par år siden «gullalderen» som ga oss umiddelbare klassikere som Distric 9 og Moon – men Limitless skal ha masse kudos for å prøve å gi oss noe bra. Dette er en kjapp techno-thriller med et spennende konsept i bunnen, og et frodig persongalleri man engasjeres i. Det er ikke mye negativt å sette fingeren på her, men jeg syns kanskje konseptet ble litt underutviklet; filmen tør ikke å «ta den helt ut», og den kunne med fordel ha vist oss mer av konsekvensene rundt konseptet, f.eks. med hjelp av de spenstige bifigurene som stadig vikles inn i handlingen. Jeg savna litt mer plotutvikling, litt mer punch. Eller sagt på en annen måte: Litt mindre Wall Street, og litt mer A Scanner Darkly. 6/10
Battle: Los Angeles (2011)
Det er fristende å låne et anmelderuttrykk fra Greil Marcus, og spørre «What is this shit?» I hui og hast blir vi presentert for en tropp med U.S. Marines, før Jorda invaderes av romvesener fra … uh … rommet, hvor filmskaperne så forventer at vi skal bry oss om dem mens de kjemper mot horder av aliens. For å forsterke empatien, evt skjule fraværet av den, pumpes det på med heroisk musikk på soundtracket sånn at vi skal forstå hvilke store helter vi har med å gjøre. Filmen er så forutsigbar at du kan se plotelementer komme på mils avstand, og under kampscenene strakte jeg meg etter Xbox-kontrolleren og lurte på om det var min tur å spille snart. Battle: Los Angeles får Indepedence Day til å framstå som en klassiker av episke dimensjoner i forhold. Skal jeg fremheve noe positivt så er det at slutten ikke var så fjompete som jeg hadde fryktet. Men som film var dette mest bare tull; kan hende den hadde fungert bedre som dataspill. Kan hende. 3/10
I Am Number Four (2011)
I overfloden av superheltfilmer som strømmer ut av Hollywood om dagen gjør ikke I Am Number Four nevneverdig mye for å skille seg ut. Den føles som en krysning mellom Superman og Harry Potter, ispedd inspirasjon fra et dusin andre filmer (Spider-Man, Jason Bourne, Transformers), og lett krydret med den sedvanlige dosen tenåringsangst. Særlig smart kan den ikke sies å være, men så kan den ikke anklages for å «prøve, men feile» på det området heller. Filmen er forsåvidt underholdende nok, og helt grei tidtrøyte, men den føles egentlig som lite annet enn simpel, blankpolert, overfladisk underholdning for «kidsa» – helst ungdommer som har sett lite annet enn Harry Potter og Twilight i forkant. Ikke direkte skuffende, men temmelig utilfredsstillende. 5/10