Fant ut det var på tide å prøve seg som hjemmebrygger. Første runde gikk over all forventning!
Første prøvesmaking av første batch av hjemmebrygget Pale Ale. Litt umoden fortsatt, men smakfull så det holder! ? Et bilde publisert av Stian Andreassen (@stianandreassen)
Milton møter Chandler i metafysisk detektivhistorie. Bayliss, en engel fra de lavere nivåene, som tror han er Phillip Marlowe, får i jobb å finne en erstatter når erkeengelen Gabriel dør. Siden han har tilbrakt noen millioner år på Jorden blandt «apene», er han rette … um … mannen? … til å finne en dødelig som kan ikle seg vinger og bli en saraph. En enkel jobb. Så enkel at Bayliss klarer å rote det til.
Molly blir, høyst uvillig, dyttet under trikken, og ender opp som engel. Etter en dårlig start, hvor hun uforvarende prøver å bryte Universets lover og vekker METATRON («the Voice of God») som i harnisk rebooter Himmelen og sletter millioner av år med engledata, slår hun seg sammen med Bayliss i et forsøk på å finne ut hva som egentlig foregår. Hvordan døde Gabriel? Ble han myrdet? Og i så fall hvorfor? Og hvor i Himmelens navn gjorde han av Jericho-trompeten før han brant opp? Kan være greit å finne den, før den havner i gale hender.
Ian Tregillis skriver som en engel. Språket er briljant, med metafysiske krumspring som kiler lattermusklene. At forfatteren har doktorgrad i fysikk skinner også gjennom.
Høyst anbefalt bok! 8/10
Til vanlig tror jeg de fleste av oss kan oppsummeres med et sitat fra Dynamitt-Harry i Olsenbanden-filmene: «Alle tenker bare på seg! Det er bare jeg som tenker på meg …» Vi er oss nok selv, og haster til og fra i våre travle liv. Det er bare jeg som tenker på meg. Men under blackouten i går, følte jeg på et kollektivt samhold jeg aldri har følt før. Det var som om vi ble opplyste, av å være i mørke.
Steven Soderbergh er en kirurg. Usentimental og klinisk fri for «daukjøtt» forteller Contagion historien om et svært hissig influensavirus; de som dør av det, de som blir rammet på annet vis, og de som prøver å demme opp om utbruddet – både medisinsk og politisk. Utbruddet er globalt, og Soderbergh tar oss til alle verdenshjørner. Det er lite dveling ved enkeltskjebner, uansett hvor tragiske eller heroiske; tempoet er kjapt, føleriet minimalt. Som vanlig står Soderbergh selv for kinematografien, og vi får servert visuelt perfekte bilder med glimrende fargepaletter. 7/10
Året er 2149, og Jorda er tungt overbefolket, forurenset, og så godt som tømt for naturressurser. Så oppdager man en tidsrevne, 85 millioner år tilbake i tid, til da dinosaurene regjerte. Dit sender man så folk, for å kolonisere Jorda «på nytt» og starte forfra med blanke ark. Men det er ikke bare fryd og gammen i paradis. Les videre
Nye adapsjoner av gamle klassikere går nok aldri av moten. Shakespeare, Austen og Brontë-søstrene er evig unge, og blir stadig filmatisert. Siste skudd på stammen kommer fra unge og ukjente Cary Fukunaga, som har tatt for seg Charlotte Brontës Jane Eyre. Riktig valg av skuespillere er viktig i denne sammenheng; Jane skal være litt «grå mus»; Rochester ganske firskåren, men med underliggende kjekkhet. Her har Fukunaga truffet riktig. Mia Wasikowska har alle kvaliteter Jane skal inneha, og Michael Fassbender er vel like perfekt for Rochester som Colin Firth var for Mr. Darcy i ‘95. Likevel er det unge Amelia Clarkson som imponerte meg mest som unge Jane – hun var tidvis «klump i halsen»-fremkallende i barndomssekvensen. Det som er synd er at nettopp barndommen hastes gjennom, med drøyt ett kvarters skjermtid. Like fullt; Jane Eyre anno 2011 er en god – om dog kort adapsjon (2 timer er ikke nok til å fortelle alt Brontë hadde på hjertet) – og veldig verdt å se om du har sans for klassikerne, eventuelt bare er glad i kostymedrama. 7/10
Vi har kommet til slutten av 2011. I år som i fjor har jeg fått sett en god del av de nye filmene som kom. Og i år som i fjor kjører jeg ganske enkelt en listeoppsummering, hvor jeg deler dem inn i kategorier etter som hvor godt de traff.
Todd Phillips går rett i oppfølger-fella med sin andre installasjon av gutta med blank hukomelse og kraftig fylleangst. Samme gutta, ny lokasjon, hvor de gjentar nøyaktig de samme feilene som i ener’n. Her er det 85 % resirkulering av elementene i den første (helgardering), og de resterende 15 % med «nytt» plotmateriale klapper fullstendig sammen i plattheter og heslighet. Dette er bare lavmål, hvor vi liksom skal bli underholdt av rumpehumor og kjønnsorganer. Jeg var ingen stor fan av The Hangover, men den var iallfall morsom nok til at jeg har sett den to ganger. Part II går rett på søppeldynga, hvor den hører hjemme. 2/10
Steike {sett inn kraftsalve}, dette var beintøffe saker! En gangsterfilm som tangerer de beste fra Scorsese, med et utvalg glimrende skuespillere, og basert på virkelige hendelser i Cleveland på 70-tallet. Irske Danny Green jobber seg opp fra havnearbeider til full mafioso, noe italienerne misliker sterk. Så de prøver å eliminere ham utallige ganger, men Danny er en usedvanlig hard nøtt. Ray Stevenson er glitrende god, og med støtte fra Vincent D’Onofrio, Christopher Walken, og Val Kilmer, leveres en heftig krimthriller godt over par. 8/10
En WWII-film laget under WWII er, om ikke uhørt, så iallfall sjelden vare. Dette er vel nærmest prototypen på ubåtfilmer. Undervannsscenene er få, og med opplagte modeller, men så er det heller ikke filmens ryggrad. Et knippe relativt ukjente (med unntak av John Mills) britiske skuespillere, og samspillet mellom dem på ubåten, er hva som gir filmen sjarm; her er kjemi til tusen. En flott blanding av drama og komedie, og et oppdrag som etterhvert blir svært nervepirrende, gjør We Dive at Dawn til en aldri så liten perle. At man tidvis sitter med en følelse av Powell & Pressburger krysset med Billy Wilder er heller ingen ulempe. 7/10