Da Tromsø gikk i svart – og ble opplyst

Til vanlig tror jeg de fleste av oss kan oppsummeres med et sitat fra Dynamitt-Harry i Olsenbanden-filmene: «Alle tenker bare på seg! Det er bare jeg som tenker på meg …» Vi er oss nok selv, og haster til og fra i våre travle liv. Det er bare jeg som tenker på meg. Men under blackouten i går, følte jeg på et kollektivt samhold jeg aldri har følt før. Det var som om vi ble opplyste, av å være i mørke.

Kl 15:15, 29. januar 2015, gikk Tromsø i svart. På jobb hos meg hadde vi strøm i 20 minutter ekstra, takket være aggregater (en etterlevning fra Telenor). Når vi også mista strømmen, skjedde det noe med stemningen i bygget. Det ble en slags varsom feststemning. Sjefen fra nabobedriften kom inn til oss og bød på bamsemums. Vi fleipet og lo. «Strømmen er gått! Hva skal vi gjøre? Vel, vi kan jo surfe litt på nettet til den kommer tilbake. Hahaha!»

Det var lite å gjøre på jobb uten strøm, men i luften lå det en slags motvilje mot å dra hjem. En slags følelse av å være i samme båt, og dermed være knyttet nærmere sammen. Hvorfor skulle vi dra hjem? For å lage middag? Se på TV? Surfe på nettet? Alle ting vi tar for gitt i hverdagen, men som plutselig tas fra oss når strømmen forsvinner.

Ute på gaten var det en liknende stemning. Jeg stilte meg opp for å vente på bussen. Med strømbruddet kom trafikkaoset. I og med at ingen lyskryss var operative, måtte man falle tilbake på høyreregelen (en lite anvendt kunnskap i en by full av rundkjøringer og lyskryss). Bussene var rammet av trafikkkork, like mye som alle de menneskene som kunne dra fra jobb i bilen sin, 45 minutter tidligere enn vanlig. Jeg kan ikke si hvordan stemningen var i de respektive tusenvis av biler (jeg håper den var noe tilnærmet slik den var på busstoppene), men på busstoppet i Sjøgata var det ikke dårlig stemning. Litt som det hadde vært på jobb; vi er alle i samme båt, strømmen har gått, dét er det lite å gjøre med, bussen kommer nok så fort som trafikken tillater.

Bussen kom, den. Og vi stimlet på. Det ble veldig fullt. Folk stod som sild i tønne. På en vanlig hverdag hadde dette nok vært kilde til irritasjon og stive blikk. I går var det ikke sånn – tvertimot var stemningen på bussen, om ikke på festnivå, så i alle fall mye bedre enn til vanlig. Når folk skulle av, og stod bakerst i midtgangen, måtte de brøyte seg forbi en liten innsjø av folk for å komme ut. Men de brøytet ikke. De trengte ikke å brøyte. Folk rundt så dem – dem! – og slapp dem forbi med et smil. Noen måtte klatre opp eller bøye seg over folk som satt, og da lo de til hverandre. Fremmede mennesker lo til hverandre! På en buss i Tromsø, i ettermiddagsrushet.

«Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme,» sa Ibsen i Villanden. Hadde Ibsen vært i Tromsø 29. januar 2015, ville han kanskje sagt «Tar De strømmen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De misnøyen fra ham med det samme.» For når strømmen forsvinner, blir det en slags unntakstilstand. «All bets are off!» som det heter på anglosaksisk. For uten strøm hadde i alle fall jeg liten årsak til å forte meg. Middagen? Utgikk til fordel for knekkebrød. Jobbe litt på kvelden? Trenger strøm og internett. Foreldremøtet på skolen? Avlyst. Jeg tror ikke jeg var alene.

Utpå kvelden kom strømmen tilbake. I morges hadde jeg internett igjen. På bussen i morges var alt tilbake til normalt. Jeg gikk innom Posten i Sjøgata, for å hente en pakke. Der hadde de fortsatt problemer. Datasystemet var fortsatt delvis nede, og de ansatte bak skranken prøvde – litt fortvilet, virket det på meg – å forklare at de skulle prøve å levere ut pakker, men det var uvisst om akkurat min pakke kunne utleveres. Hun som stod framst, og fikk beskjed om at hennes pakke ikke kunne leveres ut, snudde på hælen mens hun himlet grettent med øynene og marsjerte ut. Den solidariske «alle i samme båt»-stemningen var utvetydig fordampet idet strømmen kom tilbake. Som i: «Strømmen er jo tilbake! Jeg har strøm hjemme. Og internett. Hvorfor har ikke dere det? Hvorfor kan ikke jeg få pakken min!» (Selv fant jeg ut at pakken godt kunne vente, så jeg gikk med uforettet sak, men uten å himle med øynene.)

Kall meg gjerne sentimental, men blackouten i går var «Den Store Utjevneren». Når vi alle var rammet likt, kunne vi le av det og kose oss i gløden fra stearinlysene, mens vi hadde samtaler over en kald middag, eller lese en bok i stedet for å sjekke statusoppdateringer på Facebook. Når strømmen forsvant, udiskriminerende, var vi en gruppe. Og innad i gruppen var vi tålmodige. Når strømmen kom tilbake, ble vi individer igjen. Så lenge strømmen er gått, er det greit at vi ikke får pakkene våre på Posten. Men når strømmen er tilbake, er det Posten som har et problem, ikke «jeg» – som individ. Og «jeg» er utålmodig, og har jammen rett til å bli gretten når Posten sitt system ikke fungerer.

Det triste er at jeg nok også er i ferd med å bli et individ igjen. Jeg er nok, til vanlig, ikke noe bedre enn hun som ikke fikk pakken sin på Posten. Jeg er i ferd med å bli Dynamitt-Harry igjen. Men samtidig prøver jeg å holde på følelsen fra i går, så lenge som mulig, mens jeg i mitt stille sinn håper og venter på neste blackout …

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *