Min første tanke var: «Dette er ikke noen ny Gladiator». Men i etterkant har jeg tenkt at der Gladiator føles veldig historisk – ja, sågar historisk korrekt, om du vil – så føles Centurion mer som en «swords & sandals»-fantasy. At legionen er romersk, og fiendene picts, som begge er å finne i Europa-historien, er nesten bare staffasje; de kunne like godt hatt helt fiktive navn, og filmen hadde fungert like fint. Filmen har mange likehetstrekk til King Arthur (2004), men der Arthur føltes uepisk og fjollete, syns jeg denne dro det hele i land langt bedre. Jeg tror Centurion er en film som kan vokse litt med gjensyn, og jeg skulle gjerne sett 130 minutters-versjonen – håper den kommer på blurry! 7/10
Forfatterarkiv: Stian Andreassen
The Night of the Hunter (1955)
Denne har stått på må-se-lista mi lenge! Passa jo perfekt å ta den nå, i noir-maratonet. Dette må jo være Mitchums kanskje beste rolle ever – han er hinsides perfekt som Preacher, og hans kjappe veksling mellom jovial goding og psycho morder er creepy som faen! Og for en fotografering; man kan jo sette filmen på pause nesten hvor som helst, og ha et perfekt bilde å henge på veggen i glass og ramme. Knallsterk 8/10 (på vippen mot 9)
The Set-Up (1949)
Robert Ryan er praktfull som Stoker, en bokser på nedadstigende kurve på karrierestigen. Manageren hans tar penger fra en hot-shot gangster for at Stoker skal falle og bli liggende etter andre runde; men mangeren gidder ikke å fortelle det til Stokes. Hvorfor gi han en andel? Han er jo utslitt, og kommer til å falle uansett. Problemet er bare at Stokes ikke har planer om å falle. Ouch! Svært stemningsfull bokse-noir, med særdeles realistiske boksescener (Ryan var visstnok en boksechampion i sine college-dager) – kampen mellom Stokes og Tiger Nelson er nervepirrende spennende! Solid 8/10
The Harder They Fall (1956)
Bogart er i fin form* i denne som en ex-sportsjournalist som blir promoter for en 2 meter høy ungdom fra Sør-Amerika, som skal bygges opp til «den neste store» i bokseverdenen. Underveis får Bogart innblikk i den skitne underverdenen av managere og promoters, og han begynner å gro en samvittighet. Lavmælt noir med høylydt skuespill, og en vakker svanesang for Bogie. Svak 8/10
(* pun intended; Bogart var svært syk under innspillingen – dette var han siste film, og han døde året etter)
National Treasure: Book of Secrets (2007)
Siden jeg hadde sett 1-ern med min lillesøster i fjor sommer, tenkte jeg jeg like godt kunne se denne da den gikk på TV2. Disse filmene er ikke særlig intelligente; men de er fordømt underholdende. Legg hjernen i kjøleskapet med ølen, og bare la deg rive med. Dette er Indiana Jones kryssa med Robert Langdon. Som oppfølger går den i en klassisk felle; vi kjører på med nøyaktig samme oppskrift som den første, vi bare endrer skurken og skatten det letes etter. Til og med slutten var vel nærmest blåkopi av 1-ern. Artig til tusen, dum som faen! 😀 5/10
Out of the Past (1947)
Stilsikker film-noir, med et klippestøtt manus, og med genial casting. Mitchum var pinadø en fantastisk skuespiller – svær som en grizzly, cool som en bøtte is! Og Kirk Douglas briljerer som slick playboy-nemesis til Mitchums slitne og verdenstrøtte privatdetektiv. Jane Greer må være en av noir-sjangerens minst karikerte femme fatales; hun har ingen av klisjétrekkene, men er smellvakker, egoistisk, uten samvittighet, og hun vet å sno mennene rundt seg for å få det som hun vil. Herlig! Sterk 8/10
The Kingdom (2007)
Denne var vanskelig å gripe an i starten. Den begynner med en heftig 3-minutters montasje/tidslinje om utviklingen av Saudi Arabia. Så et like heftig terrorangrep. Deretter setter den på bremsene; handlingen går med ett mye saktere, selv om ting skjer i hesblesende tempo. Ting skjer fort, men utviklingen går tregt. Så nærmer man seg slutten, og man tenker «Var det alt?» – hvorpå filmen kjører en full-180-vending, og avslutter med en gnistrende finale! Mulig jeg var litt for trøtt (med hodepine) da jeg så den, og således ikke klarte å sette riktig pris på den. Det var mye bra her, men ved først titt var den noe forvirrende. Mye bra, dog, som sagt, så det blir en undrende 7/10
Sirocco (1951)
Etter braksuksessen til Casablanca er det tydelig at man forsøkte å skrive liknende «vehicles» til Bogart. Denne er muligens en mash-up av Casablanca og To Have and Have Not på overflaten, men har masse flotte understrømmer som gjør at den står helt på egne ben. Bogart er iskald som gun runner i 20-tallets Syria, og et par flotte biroller løfter denne enormt; den smellvakre Märta Torén og en fjellstø Lee J. Cobb er bare nydelige. 7/10
In a Lonely Place (1950)
Herlig, stilsikker film-noir fra mesteren Ray, en film som – vil jeg påstå – er «up there» med Sunset Blvd, som den også deler mye av settingen og tematikken med. Bogart er formelig briljant som Dix Steele, en Hollywood-manusforfatter som får i oppdrag å adaptere en cheesy bestseller, og som samtidig blir hovedmistenkt i en drapssak. Ray strøk scener fra manus som ga publikum en anelse om han var skyldig eller uskyldig (men styrer samtidig unna den klassiske «whodunnit»-oppskriften!), og lar spørsmålet være helt åpent fram til en frysningsfremkallende slutt. Denne fyker rett inn på min «Bogarts Topp 5»-liste! 8/10
(500) Days of Summer (2009)
Fin anti-romkom, jeg likte hovedrollene veldig godt, og den ulineære storylinen var løst på en stilig måte. Alt i alt en veldig fin film, som dessverre ikke oppnår klassikerstatus fordi den hopper bukk over sentrale plotelementer – jeg vil nesten si den har plothull. Vel ser vi historien fra Toms perspektiv, og alt som angår Summer opplever vi fra hans synsvinkel, men jeg syns likevel Summers transformasjon var helt fraværende, og dermed nesten helt uforklart/uforklarlig. Synd, for det hadde løftet den veldig, men dog … 7/10