Assasin’s Apprentice er første bok av Farseer-trilogien – episk fantasy av beste merke, med et rikt persongalleri, kongelige intriger, magiske evner og – selvsagt – krig. Historien fortelles om og av Fitz, kronprinsens bastard, som skaper så mye furore når han kommer for dagen, at faren abdiserer. Fitz blir tatt under vingen av kongen selv, og i hemmelighet trent opp til å bli kongelig snikmorder. Med blått blod i årene har Fitz også the Skill, en magisk evne som minner om telepati, og som i bokens «nåtid» er ganske obskur. Kongedømmet trues av Red Raiders, skip fra de ytterste øyene, som gjør folk om til zombier (i mangel av et mer dekkende ord). Godt og fengende skrevet! 8/10
Stikkordarkiv: 8/10
Lonesome Jim (2005)
Gudene må vite hvorfor det har tatt meg så lang tid å se denne – Trees Lounge er jo blant favorittene mine. Og dette var Buscemi i fin form, syns han burde innta registolene oftere framover. Merker også at jeg får mer og mer sansen for Casey Affleck. Dette var nydelig depressivt-bittersøtt-trist. 8/10
Terror in a Texas Town (1958)
Nå har jeg sett det også; Sterling Hayden som Squarehead Hansen! Litt formulaisk plotmessig, men ellers en veldig nyansert og stødig regissert western fra Joe Lewis. Om helheten kanskje bærer et visst preg av «dette har jeg sett før», er det enkeltscener som er så nydelige og/eller intense at de fremkaller gåsehud. Sirkelkomposisjonen fungerer utmerket; begynnelsen etablerer en tydelig hakkeorden mellom karakterene, som sementeres underveis, og gjør slutten enda sterkere. Er på vippen mellom 7 og 8/10; helhetlig litt standard, men innimellom langt over røkla.
A Matter of Life and Death (1946)
Da har jeg omsider tatt P&P-møydommen min, og – jø og fyse! – dette var vanvittig bra saker. Så himla bra blanding av Technicolor og monokrom. Så fantastiske karakterer. Så hinsides melodramatisk og likevel aldri klissete og kleint. Jøye meg, sier jeg bare! Er litt i tvil ennå om den fortjener 9/10, har foreløpig landa på en svært sterk 8/10
Hot Tub Time Machine (2010)
Gikk inn med relativt lave forventninger, og må si jeg ble positivt overrasket. Dette er jo ikke høykultur, akkurat, men det antydes jo allerede i tittelen. Mye moro å hente her. Spesielt likte jeg de små rollene til Chevy Chase og Crispin Glover; de krydret fint. 8/10
The Night of the Hunter (1955)
Denne har stått på må-se-lista mi lenge! Passa jo perfekt å ta den nå, i noir-maratonet. Dette må jo være Mitchums kanskje beste rolle ever – han er hinsides perfekt som Preacher, og hans kjappe veksling mellom jovial goding og psycho morder er creepy som faen! Og for en fotografering; man kan jo sette filmen på pause nesten hvor som helst, og ha et perfekt bilde å henge på veggen i glass og ramme. Knallsterk 8/10 (på vippen mot 9)
The Set-Up (1949)
Robert Ryan er praktfull som Stoker, en bokser på nedadstigende kurve på karrierestigen. Manageren hans tar penger fra en hot-shot gangster for at Stoker skal falle og bli liggende etter andre runde; men mangeren gidder ikke å fortelle det til Stokes. Hvorfor gi han en andel? Han er jo utslitt, og kommer til å falle uansett. Problemet er bare at Stokes ikke har planer om å falle. Ouch! Svært stemningsfull bokse-noir, med særdeles realistiske boksescener (Ryan var visstnok en boksechampion i sine college-dager) – kampen mellom Stokes og Tiger Nelson er nervepirrende spennende! Solid 8/10
The Harder They Fall (1956)
Bogart er i fin form* i denne som en ex-sportsjournalist som blir promoter for en 2 meter høy ungdom fra Sør-Amerika, som skal bygges opp til «den neste store» i bokseverdenen. Underveis får Bogart innblikk i den skitne underverdenen av managere og promoters, og han begynner å gro en samvittighet. Lavmælt noir med høylydt skuespill, og en vakker svanesang for Bogie. Svak 8/10
(* pun intended; Bogart var svært syk under innspillingen – dette var han siste film, og han døde året etter)
Out of the Past (1947)
Stilsikker film-noir, med et klippestøtt manus, og med genial casting. Mitchum var pinadø en fantastisk skuespiller – svær som en grizzly, cool som en bøtte is! Og Kirk Douglas briljerer som slick playboy-nemesis til Mitchums slitne og verdenstrøtte privatdetektiv. Jane Greer må være en av noir-sjangerens minst karikerte femme fatales; hun har ingen av klisjétrekkene, men er smellvakker, egoistisk, uten samvittighet, og hun vet å sno mennene rundt seg for å få det som hun vil. Herlig! Sterk 8/10
In a Lonely Place (1950)
Herlig, stilsikker film-noir fra mesteren Ray, en film som – vil jeg påstå – er «up there» med Sunset Blvd, som den også deler mye av settingen og tematikken med. Bogart er formelig briljant som Dix Steele, en Hollywood-manusforfatter som får i oppdrag å adaptere en cheesy bestseller, og som samtidig blir hovedmistenkt i en drapssak. Ray strøk scener fra manus som ga publikum en anelse om han var skyldig eller uskyldig (men styrer samtidig unna den klassiske «whodunnit»-oppskriften!), og lar spørsmålet være helt åpent fram til en frysningsfremkallende slutt. Denne fyker rett inn på min «Bogarts Topp 5»-liste! 8/10