Det er fristende å låne et anmelderuttrykk fra Greil Marcus, og spørre «What is this shit?» I hui og hast blir vi presentert for en tropp med U.S. Marines, før Jorda invaderes av romvesener fra … uh … rommet, hvor filmskaperne så forventer at vi skal bry oss om dem mens de kjemper mot horder av aliens. For å forsterke empatien, evt skjule fraværet av den, pumpes det på med heroisk musikk på soundtracket sånn at vi skal forstå hvilke store helter vi har med å gjøre. Filmen er så forutsigbar at du kan se plotelementer komme på mils avstand, og under kampscenene strakte jeg meg etter Xbox-kontrolleren og lurte på om det var min tur å spille snart. Battle: Los Angeles får Indepedence Day til å framstå som en klassiker av episke dimensjoner i forhold. Skal jeg fremheve noe positivt så er det at slutten ikke var så fjompete som jeg hadde fryktet. Men som film var dette mest bare tull; kan hende den hadde fungert bedre som dataspill. Kan hende. 3/10
