Illustrasjon: Stian Andreassen

Star Trek – antagelig den største franchisen i underholdningsindustrien. Skapt av Gene Roddenberry, en forhenværende politimann fra San Fransisco, har Star Trek gravert seg inn i kulturhistorien med dype spor. Men hvor skal man starte, hvis man er total nybegynner?

Star Trek-franchisen består – så langt – av 11 filmer (med en tolvte på vei), samt seks TV-serier:

• «Star Trek: The Original Series» (1966-1969)
• «Star Trek: The Animated Series» (1973–1974)
• «Star Trek: The Next Generation» (1987-1994)
• «Star Trek: Deep Space Nine» (1993–1999)
• «Star Trek: Voyager» (1995–2001)
• «Star Trek: Enterprise» (2001–2005).

I tillegg finnes det selvsagt et utall tegneserier, romaner, og annet stæsj. Så hvor skal man starte? Må man ha sett seriene før man ser filmene? Må man se TOS før man ser TNG? Jeg kan ikke på langt nær skryte på meg å ha sett alt. Jeg har dog sett mye TOS og TNG, samt alle filmene – de fleste filmene opptil flere ganger. Min mening er at filmene kan være den beste plassen å starte (det var dét jeg gjorde selv), men så er spørsmålet: Hvilken av filmene bør du starte med? Det mest nærliggende er jo å starte med den første, og så jobbe seg utover. Det går fint an, og er nok den beste metoden, men ikke nødvendigvis for alle.

Derfor skal jeg ta en gjennomgang av alle filmene, og kommentere litt om de egner seg som et springbrett for dypdykk i Trek-universet. Jeg blir underveis å referere til «partallsregelen» – en regel som oppstod da det viste seg at filmene med partall i serien hadde en tendens til å være bedre enn de med oddetall. Det har vist seg å stemme nesten gjennom hele filmserien.

Til saken – her følger en gjennomgang av alle filmer i franchisen. Omtalene kan innholde mindre spoilere, men jeg har prøvd å begrense dem til et minimum. Hvis du vil kan du hoppe over de første avsnittene i hver omtale, og kun lese det som er merket med Oppsummering. Jeg har dristet meg til å gi hver film en karakter på 1–10-skalaen også.

Star Trek: The Motion Picture (1979, Robert Wise)

Den første filmen er ikke nødvendigvis den man burde begynne med. Merkelig vil nok mange mene, men grunnen er enkel: selv om den (etter min mening) er en meget god film gir den et «feil» (merk gåseøyne!) bilde av Trek. Veteranregissør Robert Wise valgte å lage en tung, seriøs sci-fi, mer i retning av sin egen klassiker The Day the Earth Stood Still (1951), slik at The Motion Picture mangler mye av humoren og kjeklingen vi er vant til fra TV-serien. Tempoet er også skrudd kraftig ned (som er årsaken til at filmen har fått økenavn som «Star Trek: The Slow-Motion Picture» og «Star Trek: The Motionless Picture») – men jeg står ved at filmen er meget god, hvis man har tålmodighet til å sitte gjennom den. Det går fint an å starte her, men det er en viss fare for at man blir «skremt vekk» og/eller får et veldig feil bilde av Trek-universet.

Plotmessig er filmen nærmest en remake av TOS-episoden «The Changeling» (s2e03), men det hopper man glatt bukk over. Kirk, som nå er admiral, overtar kommandoen over Enterprise, og drar ut for å avskjære og undersøke en diger entitet, med tilsynelatende skumle hensikter, som har kurs for Jorden. Første del av filmen bruker mye tid på utstrakte effektscener; Kirk må fly ut til Enterprise i en ferge, og ferden tar flere minutter hvor han står i vinduet og beundrer skipet der hun ruver majestetisk i romdokken. Scener som dette er lekre, og nærmest sier «se så fine effekter vi kan lage nå, sammenliknet med for ti år siden!» – og er nok også noe av grunnen til filmens langsomme tempo.

Oppsummering: Filmen er visuelt nydelig, og meget god hvis man holder ut. Man burde ikke nødvendigvis starte med den, hvis man er ny på Star Trek, men det gjør heller ingenting. Bare husk å fortsette videre. Handlingsmessig er den isolert, så det har lite å si når man ser den.

Morsom trivia: En Star Trek-film var planlagt allerede på første halvdel av 70-tallet, men da Paramount hadde planer om å starte en ny TV-kanal gjorde de filmplanene om til en ny TV-serie. «Star Trek Phase II» skulle være et av flaggskipene for den nye kanalen. Da kanalen aldri kom på lufta ble serien kansellert, men flere sett var allerede bygd så TV-serien ble omgjort til filmprosjekt igjen.

Min vurdering: 8/10

Star Trek II: The Wrath of Khan (1982, Nicholas Meyer)

Hvis man er helt ny på Star Trek, og har lyst å oppleve universet og karakterene i all sin prakt, kan det være lurt å starte her. Khan gir et veldig riktig bilde av Trek og er nok filmen som kommer nærmest skaper Gene Roddenberrys visjon om Trek som en «Horatio Hornblower in Space». Her er humoren tilbake, den evige kjeklingen mellom Bones og Spock er på plass, og tempoet er Warp 10, Cap’n!

Plotmessig er Khan en oppfølger til TOS-episoden «Space Seed» (s1e22), men det er intet must å ha sett denne. Det man trenger å vite blir forklart i en kjapp «As you know, Bob»-dialog mellom Kirk og Spock. Kirk sliter med midtlivskrise, idét hans gamle fiende Khan kommer dukker opp på jakt etter hevn. Én av Kirks gamle flammer har oppfunnet et apparat som kan bety en ny æra for Føderasjonen, men den kan potensielt brukes som masseødeleggelsesvåpen. Khan får selvsagt snusen i dette, og øyner et «to fluer i en smekk»-scenario. Cue space battles and explosions!

Oppsummering: Fartsfylt romeventyr, slik det skal være. Masse action, humor og spenstig dialog. Er man Trek-newbie er nok dette stedet å starte, og spare The Motion Picture til senere. Bare husk å fortsette til treeren, da den er en direkte oppfølger.

Morsom trivia: Kirstie Alley filmdebuterer – som Vulcan.

Min vurdering: 9/10

Star Trek III: The Search for Spock (1984, Leonard Nimoy)

Denne er en direkte oppfølger til Khan, og må ikke sees ut av rekkefølge – da vil den bli tilnærmet meningsløs. Den er ikke like sterk som forgjengeren (jfr. partallsregelen), men er nok den sterkeste av oddetallsfilmene.

Det er vanskelig å gi et handlingsreferat uten å spoile både Khan og Search, selv om tittelen på denne allerede avslører mye. Kort fortalt: Kirk med besetning stjeler Enterprise fra Starfleet for å lete etter Spock. På veien støter de på en Klingonsk battlecruiser, med selveste Christopher Lloyd i kapteinstolen. Han vil gjerne gjøre kål på Kirk for å vinne heder og ære, og gjerne få med seg dette nye fantastiske ødeleggelsesvåpenet som Kirks gamle flamme har oppfunnet. Kirstey Alley er byttet ut med Robin Curtis, da Alley krevde høyere lønn enn Cap’n Kirk for å gjenta rollen – ettersom hun hadde fått jobb i TV-serien «Cheers».

Oppsummering: Fin oppfølger til Khan, dog et par hakk svakere. Like fullt en spennende og spenstig Trek-film, med litt mer thrillerdrama enn forgjengeren.

Morsom trivia: Med Leonard Nimoy (Spock) i registolen markerte dette første gang Trek ble regissert av en av skuespillerne. Dette skulle etter hvert bli mer vanlig, spesielt i «The Next Generation».

Min vurdering: 7/10

Star Trek IV: The Voyage Home (1986, Leonard Nimoy)

Antagelig den morsomste filmen i serien, nærmest en ren 80-talls-actionkomedie. Selv om begynnelsen refererer til slutten av forgjengeren (f.eks. hvorfor Kirk & Co. ikke er om bord på Enterprise), kan denne fint sees ut av rekkefølge – ja, sågar går det nok fint an å starte med denne, hvis man noterer seg bak øret at den er mer komedie enn de fleste andre Trek-filmene.

En mystisk romsonde kommer til Jorden og sender et signal som får verdenshavene til å fordampe. Jorden er iferd med å destrueres da Enterprise-gjengen skjønner at signalet er ment for hvaler, og at kun de kan svare. Problemet er at alle hvaler er utryddet av menneskeheten (slemme hvalfangere!) – så da er eneste løsning å dra tilbake i tid og hente en hval. Som sagt så gjort! Mange morsomme situasjoner oppstår, og her er mye å bryne lattermusklene på. Spesielt morsomt er det når Chekov går rundt i 80-tallets San Fransisco og med tykk russisk aksent sier: «I’m looking for ze nukliar reaktor!»

Oppsummering: Actioneventyr med masse humor, stappet med 80-tallsreferanser. Med tanke på hvor ofte gjengen tidsreiser i TV-serien var det på tide at de gjorde det i en av filmene også.

Morsom trivia: Tidsreisemetoden i denne filmen stammer fra TOS-episoden «Tomorrow Is Yesterday» (s1e19).

Min vurdering: 8/10

Star Trek V: The Final Frontier (1989, William Shatner)

Dette er, etter min mening, den opplagt svakeste av Trek-filmene – og ikke stedet å starte, selv om den kan sees helt isolert og ute av rekkefølge pga handlingen. Ikke dermed sagt at den er elendig, for det er den langt i fra, men den den ble skadelidende av forfatterstreik og budsjettkutt under produksjonen, og regissør William Shatner (Cap’n Kirk) måtte kutte vekk scener som ble for dyre å gjennomføre. Resultatet er dermed opplagt halvrealisert, og spesielt slutten føles lettfeldig og antiklimatisk.

Blant Trek-fans omtales gjerne denne som «the searching for God with Spock’s brother movie» med rynket nese; Enterprise med besetning blir lurt ut til Nimbus III, planeten for intergalaktisk fred, hvor Sybok (som viser seg å være Spocks halvbror) kaprer skipet og flyr dem inn til galaksens sentrum hvor han forventer å møte Gud. Kirk har selvsagt ikke tenkt å sitte stille underveis. Visuelt er filmen upåklagelig, og man får en del bakgrunnsinformasjon om karakterene man ikke har sett før. Heller ikke Shatners regi er klandreverdig, men manuset er tydelig tynt midtveis og ut.

Oppsummering: Den svakeste i serien, iallfall med TOS-mannskapet. Kan fint sees alene, men ikke stedet å starte for en nybegynner. Segmenter er gjennomført bra, men siste akt bærer sterkt preg av forfatterstreik og budsjettkutt.

Morsom trivia: Kirk skulle egentlig sloss mot steinmonstre i løpet av filmens sluttsekvens, men budsjettkutt gjorde scenen umulig å gjennomføre troverdig. Scenen ble kopiert som en hyllest(?), med Tim Allen og et CGI-monster, i den geniale Trek-spoofen Galaxy Guest (1999).

Min vurdering: Svak 6/10

Star Trek VI: The Undiscovered Country (1991, Nicholas Meyer)

Nicholas Meyer er tilbake i registolen, og han gir seg selv skarp konkurranse; det er enten denne eller Khan som er den beste Trek-filmen – evt står de til uavgjort. Det er iallfall liten tvil om at mange Trek-fans har denne som favoritt. Og hvem kjenner ikke en viss fryd med Christopher Plummer som Shakespeare-siterende Klingon? taH pagh, taHbe – DaH mu’tlheghvam vIqelnIS! (Å være eller ikke være, dét er spørsmålet!) Handlingsmessig refererer den noe til tidligere filmer, spesielt Kirks klinsj med klingonene i 3-ern, men ellers står den fint alene.

Kirk og gjengen har blitt gamle, og nærmer seg pensjonsalder. Enterprise skal ut på siste reis; å eksortere en klingonsk amabasadør til fredsforhandlinger med Føderasjonen. Det går ikke helt som det skal, og Kirk blir anklaget for et politisk komplott. Stilt for retten og dømt til livstid på en klingonsk gruvekoloni, har han en og annen floke å løse, før det bryter ut intergalaktisk krig.

Oppsummering: Igjen får vi servert et heidundrende romeventyr, med masse humor, action og intriger som det gnistrer av. Med et isolert handlingsforløp kan man fint starte med denne om man er nybegynner.

Morsom trivia: Kollapsen av Klingon-imperiet er en allegori for Sovjetunionens fall.

Min vurdering: 9/10

Star Trek: Generations (1994, David Carson)

Generations er bindeleddet mellom den originale TV-serien (1966-69) og «The Next Generation». I Trek-tidslinjen går det 80 år mellom Kirk og Picards kommando av Enterprise, mens TNG-serien ble produsert mellom 1987–1994. Det var dermed på tide for Picard & Co. å overta filmfranchisen, da serien gikk mot slutten. Dette er primært en TNG-film, men en del av TOS-gjengen er med, og den er som sagt ment å vise overgangen mellom de to seriene.

Handlingen er vanskelig å oppsummere uten å avsløre for mye, men Picard må stoppe en gal vitenskapsmann (Malcolm McDowell) som er villig til å utrydde planeter i et forsøk på å komme seg inn i en matrix. Siden den handlingsmessig fungerer i stor grad som før nevnte bindeledd mellom to generasjoner er den ikke stedet å starte hvis man skal ta løs på Star Trek – den burde sees når TOS-filmene er unnagjort og TNG skal påbegynnes.

Oppsummering: En god film, dog ikke den sterkeste. Selv om den handlingsmessig kan sees isolert, oppleves den nok best i kontekst mellom TOS og TNG.

Morsom trivia: Dette er den eneste gangen William Shatner (Kirk) er med i Star Trek (både TV-serien og filmene) uten Leonard Nimoy (Spock).

Min vurdering: 7/10

Star Trek: First Contact (1996, Jonathan Frakes)

Mange fans har denne som favoritt, og den er utvilsomt den beste av TNG-filmene. Handlingsmessig refererer den til TNG-episodene «The Best of Both Worlds: Part 1» (s3e26) og «Part 2» (s4e01), men igjen er det ikke nødvendig å ha sett disse før man ser filmene – man får servert det man trenger av informasjon. Alle TNG-filmene er isolert handlingsmessig, og ingen er oppfølgere til den forrige, så om man er mer vant til Picard enn Kirk, så går det fint an å starte her.

Starfleet er under angrep fra the Borg; en cyborgrase som assimilerer alt og alle i sin vei. Starfleet ber Picard holde seg unna, da han har hatt litt for nær kontakt med Borg tidligere, men Picard hører ikke på det øret. Da Borg reiser tilbake i tid for å assimilere Jorden i fortiden følger han etter, og nå får han det travelt; for Borg har klart å infisere Enterprise, og truer med å ta over både skip og besetning – og assimilere Jorden samtidig.

Oppsummering: Blant de beste Trek-filmene, med masse spenning og action. En fin plass å starte for nybegynnere som vil gå rett på TNG-filmene.

Morsom trivia: Flere av skuespillerne i TNG regisserte episoder av serien, men Jonathan Frakes er den eneste som har regissert Trek-filmer (denne og den neste).

Min vurdering: Svak 9/10

Star Trek: Insurrection (1998, Jonathan Frakes)

Den klart svakeste av TNG-filmene. Ikke direkte dårlig, men den føles som en alt for lang episode av serien, og ikke som en film. De tilbringer også alt for lite tid om bord i Enterprise, og alt for mye på planetoverflaten.

Handlingen er grei nok, den blir bare strukket litt for tynt pga filmens lengde. Picard & Co. oppdager et komplott hvor Føderasjonen har tenkt å fjerne en rase fra en planet med unike egenskaper, noe de ikke kan gå med på. De begår derfor et samvittighetsmyteri for å bistå de innfødte, stikk i strid med Starfleets ordrer, og legger seg samtidig ut med den teknologisk mektige Son’a-rasen.

Oppsummering: Svakeste TNG-film, som mer føles som en alt for lang TV-episode. God underholdning, men ikke stedet å starte for nybegynnere.

Morsom trivia: Dette er første Star Trek-installasjon hvor alle scener i rommet er CGI.

Min vurdering: 6/10

Star Trek: Nemesis (2002, Stuart Baird)

Nemsis gir Insurrection konkurranse som svakeste TNG-film. Igjen er vi på grensen til TV-episode; ikke nødvendigvis pga lengden, men fordi en god idé er for svakt gjennomført. Her brytes partallsregelen! Uten å avsløre for mye er det også opplagt at dette er ment å være siste reis for TNG-mannskapet, og filmen er dermed uegnet å starte Trek-tittingen med, da den er en ganske opplagt avslutning.

Igjen er det fort gjort å avsløre for mye med en handlingsoppsummering, men kort fortalt blir Enterprise sendt til Romulus for tilsynelatende å innlede fredsforhandlinger med romulanerne – men alle vet at de ikke er til å stole på. Picard møter noen han ikke hadde forventet å møte, og må sloss med seg selv for å få kontroll over situasjonen.

Oppsummering: Ganske svak, men en fin avslutning av franchisen. Visuelt nydelig og med fin underholdningsverdi, men langt i fra den beste, og ikke stedet å starte.

Morsom trivia: Trek-filmen med laveste inntjening i hele franchisen.

Min vurdering: 6/10

Star Trek (2009, J.J. Abrams)

Dette er en reboot av franchisen. Handlingsmessig foregår den før den originale serien; Kirk er en ung og utagerende villstyring. Kaptein Christopher Pike (som vil være kjent for de som har sett TOS) rekrutterer Kirk til Starfleet, han starter på Akademiet, og blir etterhvert kjent med flere av de som med tiden skal bli en del av mannskapet på Enterprise. Underveis må han selvsagt redde Universet fra total kollaps. Selv om Abrams er litt for glad i linsereflekser, er dette en visuell fest – lekkert som fy!

Bør nybegynnere starte her? Joda, det kan de godt, men denne har ikke samme stemning og stil som de foregående. Abrams tar det i en helt ny retning – og det er plotelementer i denne som bryter med den originale tidslinjen. Sannsynligvis er dette med vilje, for filmen legger opp til en alternativ tidslinje enn den originale serien og filmfranchisen, med ormehull og tidsparadokser. Samtidig er filmen spekket full av små og store referanser til hendelser og karakterer fra tidligere, selv den mest hardbarka Trekkie vil slite med å få med seg alle.

Oppsummering: Visuelt lekker, masse action, og en veldig fin reboot av Trek-universet. Dette lover meget godt for veien videre! Men har de etablert en ny og alternativ tidslinje? Oppfølgerne vil vise.

Morsom trivia: Zachary Quinto klarte ikke å utføre den tradisjonelle Vulcan-hilsenen, og måtte lime fingrene sammen for scener som krevde den.

Min vurdering: 8/10

To boldy go …

Er du klar til å ta steget nå? Filmene 1–10 kan kjøpes på Blu-ray i en lekker samleboks fra England for rundt NOK 800,– ferdig momset og avgiftet: