Posts Tagged ‘8/10’
The Night of the Hunter (1955)
Denne har stått på må-se-lista mi lenge! Passa jo perfekt å ta den nå, i noir-maratonet. Dette må jo være Mitchums kanskje beste rolle ever – han er hinsides perfekt som Preacher, og hans kjappe veksling mellom jovial goding og psycho morder er creepy som faen! Og for en fotografering; man kan jo sette filmen på pause nesten hvor som helst, og ha et perfekt bilde å henge på veggen i glass og ramme. Knallsterk 8/10 (på vippen mot 9)
The Set-Up (1949)
Robert Ryan er praktfull som Stoker, en bokser på nedadstigende kurve på karrierestigen. Manageren hans tar penger fra en hot-shot gangster for at Stoker skal falle og bli liggende etter andre runde; men mangeren gidder ikke å fortelle det til Stokes. Hvorfor gi han en andel? Han er jo utslitt, og kommer til å falle uansett. Problemet er bare at Stokes ikke har planer om å falle. Ouch! Svært stemningsfull bokse-noir, med særdeles realistiske boksescener (Ryan var visstnok en boksechampion i sine college-dager) – kampen mellom Stokes og Tiger Nelson er nervepirrende spennende! Solid 8/10
The Harder They Fall (1956)
Bogart er i fin form* i denne som en ex-sportsjournalist som blir promoter for en 2 meter høy ungdom fra Sør-Amerika, som skal bygges opp til «den neste store» i bokseverdenen. Underveis får Bogart innblikk i den skitne underverdenen av managere og promoters, og han begynner å gro en samvittighet. Lavmælt noir med høylydt skuespill, og en vakker svanesang for Bogie. Svak 8/10
(* pun intended; Bogart var svært syk under innspillingen – dette var han siste film, og han døde året etter)
Out of the Past (1947)
Stilsikker film-noir, med et klippestøtt manus, og med genial casting. Mitchum var pinadø en fantastisk skuespiller – svær som en grizzly, cool som en bøtte is! Og Kirk Douglas briljerer som slick playboy-nemesis til Mitchums slitne og verdenstrøtte privatdetektiv. Jane Greer må være en av noir-sjangerens minst karikerte femme fatales; hun har ingen av klisjétrekkene, men er smellvakker, egoistisk, uten samvittighet, og hun vet å sno mennene rundt seg for å få det som hun vil. Herlig! Sterk 8/10
In a Lonely Place (1950)
Herlig, stilsikker film-noir fra mesteren Ray, en film som – vil jeg påstå – er «up there» med Sunset Blvd, som den også deler mye av settingen og tematikken med. Bogart er formelig briljant som Dix Steele, en Hollywood-manusforfatter som får i oppdrag å adaptere en cheesy bestseller, og som samtidig blir hovedmistenkt i en drapssak. Ray strøk scener fra manus som ga publikum en anelse om han var skyldig eller uskyldig (men styrer samtidig unna den klassiske «whodunnit»-oppskriften!), og lar spørsmålet være helt åpent fram til en frysningsfremkallende slutt. Denne fyker rett inn på min «Bogarts Topp 5»-liste! 8/10
Up in the Air (2009)
En romkom (for dette er vel en romkom?) som ikke følger den tradisjonelle og utslitte oppskriften, men lar det handle mer om karakterene og det eksterne, enn det introverte romantiske. Filmen følger tilsynelatende den tradisjonelle handlingskurven, og Clooney gjennomgår den obligatoriske transformasjonen, men det som gjør denne filmen god er at det ikke ender lykkelig; jfr han får ikke kvinnen i sitt liv. Livet til Clooney er akkurat det samme etterpå, men han har kanskje våknet litt på reisen. Jeg tror iallfall at han vil ha mer og bedre kontakt med søstrene sine. (<– spoiler! merk teksten for å lese) God film. 8/10
Ink (2009)
Denne overrasket. Visste nesten ingenting om den på forhånd, annet enn at det var science-fantasy, og jeg leste at ingen studio ville kjøpe den, så produksjonsselskapet lanserte den på DVD og Blu-ray selv. Den ble visstnok lastet ned (som torrent) 400.000 ganger på én uke da den ble lagt ut på piratstedene, noe som gjorde filmskaperne meget glade. Hvorfor ingen studio ville kjøpe den fatter jeg ikke; denne var både underholdende, spennende, original & uforutsigbar, og veldig veldig fin. Som District 9 viser den at man ikke trenger trillioner av $ for å lage god film, hvis man har et godt manus og en visjon. 8/10
